MUNDAL (Dagbladet): Innerst i Fjærlandfjorden, ved bremuseet, svinger vi av fra riksvei fem mens skyene henger regntunge ned de bratte fjellsidene.

Skiltet som peker mot Mundal, leder oss inn på en snirklevei. To busser møtes i en sving. Den ene må rygge.

Et par svinger til og det store hvite trehotellet i sveitserstil framstår med spir og elfenbensfarget eksteriørprakt.

Nærmere ser vi at trepanelene skriker etter maling, uten at dette på noen som helst måte frarøver bygningen sin verdighet.

Historisk

Innenfor er det meste på stell. Pent og tidsriktig, som om tiden har stått nesten stille i hundre år.

Fra salongen hører vi kjente klavertoner av Edvard Grieg, som tolkes særs vakkert.

Ved pianoet sitter Chieko Higashi. Hun er fra Osaka og spiller Grieg rett fra notebladene, mens Terumasa Higashi leser om Norge.

Uten pianotonene hadde det vært helt stille. Nesten.

Fra hele verden

Hit kommer fortsatt gjestene for å finne den berømte roen.

Før var de fleste engelske. Denne dagen var gjestene fra Japan, USA, Singapore og Skottland.

Det er nesten like stille som før, da det gikk båtrute en gang i uka hit.

Det var den tida da de engelske dro med hest og vogn til breen for å hente is til gin-tonicen.

Så kom ferja, så tunnelen og så veien til Skei i 1986, som ble åpnet med pomp og prakt av daværende visepresident i USA, Walter F. Mondale.

Veien vi kom på fra Sogndal ble ferdig først i 1994.

Skjer ingen ting

- Det er fortsatt nesten like stille her som da engelskmennene utgjorde de fleste av gjestene, forteller hotelldirektør John Brekke.

- Her har det bodd mye fintfolk, også kongelige, fortsetter han.

Keiser Wilhelm II har fått minnesmerke på en bauta utenfor. Mondale henger på en vegg ved spisesalen.

Den dag i dag kommer gjestene for stillheten. I Mundal skjer det ingen ting.

Om du ikke er bibliofil. Langs veien i låver og naust, i busskur og melkeramper finner du brukte bøker.

Til bokbyen i Mundal trenger du ikke å ha med medbrakt litteratur.

Gamlekokka Billie

- Ta en prat med Billie om gamle dager, beordrer Brekke

Gamlekokka Billie Hull Orheim står utenfor og pakker flyttelass. Det er nok, det er tid for pensjonisttilværelse østpå med samboeren.

- Det er samme bestemorsfrokosten og maten som det alltid har vært, sier hun og fortsetter:

- Fromasjene, vi er mest kjent for fromasjene. De lages etter de samme oppskriftene som alltid.

Tidsriktig oppussing

Først lunsj. Helkokt ørret. Spektakulært på sølvfat og meget godt. Servert med Altenkirch Riesling 2007, tørr og riktig.

En rundtur i hotellet, eller museet om du vil, er en vandring hundre år tilbake i tid.

Direktøren forteller at all oppussing har som mål å være tidsriktig så langt det lar seg gjøre mot byggeåret 1891.

Rommene, bildene og detaljene er alene en helgetur verdt.

Det er middagen også.

Ikke fancy og fransk

Hvis du er glad i tradisjonell og god søndagskost og festmat. Norsk, traust og enkelt - ikke fancy og fransk.

Friske urter og grønnsaker fra hotellets kjøkkenhage er fast følge til måltidene.

Ellers er det snakk om lokale råsvarer så langt som mattilsynet tillater. Fisk, vilt og lam står også på menyen.

 Først kommer det ørretpaté, fulgt av kremet purreløksuppe, lammestek og til slutt hotellets egen gallapudding - en fluffy fromasj med karamellsauslokk.

Brekalving

Etter middagen er det tid for en spasertur langs vannet til måkeskrik og lukten av fjære sjø. Blæretang og salt.

Tåkedottene kommer sigende lydløst og lavt over sjøen og møter skyene langs fjellsidene.

De mange små fossene kan ikke lenger ses, bare høres som fjernt brus.

Vi aner Bøyabreens avbrutte arm langt inne i dalen. Tro om vi hører det om den kalver i natt.