DET VAR BLITT 2008 da Torch-vokalist Marius Forbord (29) måtte føle på tomheten. I 1999 hadde han startet Torch med en rockedrøm i magen. Da det ble 2006 var han og bandet hans den nye norske metal-hypen. De åpnet Quart-festivalen, var nær å signere med den legendariske labelen Epitaph og slapp debuten «Death To Perfection».

- Faen så fortjent, dette har vi jobbet for, tenkte Marius.

Han var ikke den eneste som hadde troa. Plutselig gikk Torch fra å arrangere egne turneer til å ha et nettverk av støttespillere rundt seg.

Men de ble stressa av det. De kom i bakleksa på skrivinga. Kritikkene for debuten var ikke all verden. Kjemien med gitaristen satt ikke.

Og så, som for så mange andre unge og lovende band, ble det stille.


- DET FØLTES HELT JÆVLIG. Du fikk bare ett minutt med fame, og du greide ikke ta vare på det. I 2006 var det stor buzz og alle var kule med oss, men så er du plutselig bartenderen på Blæst igjen. Du har en tanke om at du fortsatt er i samme modus, sitter og tror at folk skal komme på døra di og be deg om å spille, at de venter på deg, men folk gjør ikke det. Vi er jo ingen.

På dette tidspunktet, med 30-årskrisa på horisonten og lite å vise til, ville de fleste skiftet retning. Blitt børsmeklere eller lærere, kanskje.

Ikke Torch. De fant en ny gitarist, Ola Pettersen, og startet innspillinga av andreskiva «Part IV: A New Beginning», som kom ut sist fredag til strålende kritikker.

Der andre band fra trondheimsgryta som Gåte, Johndoe og Silence The Foe har allerede gjort suksess og gitt seg igjen, har guttene dermed startet oppover den samme slitsomme bakken på ny.


- BÆND, BÆND, BÆND, som Ola uttrykker det.

Det er ikke særlig vanskelig å se parallellene mellom Torch og sliterne i Anvil, 80-tallsbandet som inspirerte Metallica og Anthrax og skulle vært like store.

I stedet ble de cateringsjåfører og konstruksjonsarbeidere, men uten å noensinne slutte å streve mot rockestjernedrømmen. For Torch sin del har bandet en søppeltømmer, mens Ola sa opp jobben i vår og en av de andre i bandet fikk «en jævlig heldig permittering». Ifølge Marius har de ingen backupplan.

- Av og til når jeg legger meg om kveldene tenker jeg at det hadde vært deilig å ha fått et talent i tillegg til prating og vræling.

- Torch er Norges svar på Anvil?

- Det er jo det! Før 2004 var vi et hvilket som helst kjellerband fra Malvik, så det å ha holdt på siden 1999 høres nesten drøyere ut enn det er, men vi er jo litt Anvil og Spinal Tap. Det føles som Tin Drum eller Stage Dolls, at man egentlig er blitt for gammel. Det å holde ut... jo lenger du spiller i band uten at noen hører om bandet ditt, jo rarere er du. Men om vi står der til slutt og ser at det ikke helt gikk, så tror jeg faen meg vi holder på litt til.


TIL TROSS FOR NY GIV ble innspillingen likevel tung.

Da det bare gjensto et par vokalspor gikk Marit, søsteren til Marius, bort.

Den første reaksjonen hans: «Ok, nå har jeg brukt de siste tre ukene av livet med søsteren til å stå og brøle i en vegg. var det nødvendig'a?»

For Marius, som aldri hadde mistet så mye som en besteforelder, kom det brått men ikke uventet.

- Hun var inn og ut av psykiatri i to år, visste ikke hva hun skulle ta seg til eller hvor talentene hennes var i livet. Hun prøvde og feilet og fant ikke seg selv. Hun satte pris på det vi holdt på med, at vi turte å satse på det.

Inni platecoveret står en dedikasjon til søsterens minne som hele bandet har stilt seg bak.

- Det å spille musikk nå blir mer seriøst, jeg gjør det med mer respekt. Før har jeg lekt. Nå gjør jeg det ikke bare for min egen del, jeg gjør det i veldig stor grad for hennes del.