ALBUM: Med sine seks første soloplater, og en rekke imponerende mikstaper, vil New Orleans' Lil Wayne bli stående som et 2000-tallets aller største hiphop-navn.

Hans fascinerende blanding av galskap, ordkløyveri og evne til musikalsk utforskning får ham til å fremstå som noe av en kategorikverker: En lite selvhøytidelig, ukontrollerbar og fri rapper som gjør akkurat det han vil, som oftest med stort hell. «Tha Carter III» solgte da også over en million kopier i løpet av den første salgsuken i 2008.

Nå er 28-åringen — etter en fryktelig rockeplate og et sikkert like kjipt fengselsopphold — ute med sitt niende soloalbum, det fjerde i Carter-serien.

Finurlige linjer

Det første som slår en, er «Carter IV»s mikstape-følelse. Her er få konsepter, få refreng, få nyskapende og overraskende beats, ja, i det hele tatt få låter som fester seg, ei heller en helhetlig albumfølelse. I stedet hører vi en Lil Wayne som — i overkant? — avslappet spytter ut tett i tett med vittige, men uviktige punsjlinjer over gode, men ganske oppskriftsmessige beats.

Dette kan vitne om en rapper med senkede skuldre og kreativ ro. Her finner vi da også det som må være årets mest finurlige raplinje, på singelen «6 Foot 7 Foot»: «Real Gs move in silence like lasagna», som har fått rapfans til ivrig å diskutere fonologi på nettet. Her er også noen velfungerende, uventede og waynske hashtag-vitser, som «See no evil, hear no evil. Helen Keller» og «I say you rappers sweet. Tiramisu». Låter som «Megaman» og «Abortion» er fullspekket av slike referanser og vitser — levert med flyt og snert som får deg til å flire, rødme lett og himle forundret med øynene.

Følelse av tilfredshet

Samtidig lukter «Carter IV» kanskje mer av latskap enn av galskap. For der Wayne alltid har vært en mester i å komme opp med oppfinnsomme og drøye troper for å feste, ha sex, tjene penger eller brife med våpen, er det umulig å ikke føle et snev av likegyldighet overfor sedvanlige Wayne-linjer som «Reality's a bitch and I'ma dance with her» og «When life sucks, I just enjoy the head». Og på «Carter IV» har det dessverre samlet seg opp en del av disse.

Også musikalsk tas det færre sjanser enn på lenge, om man ser bort fra den fine, avhengighetsskapende popballaden «How To Love». Når låtene sitter — som gigantiske «John» og boblende «She Will» — gjør egentlig ikke dette så mye. Det er tross alt alltid mye god musikk i en standard Wayne-låt. Men følelsen av tilfredshet som hviler over «Tha Carter IV», er likevel umulig å overse. På to av låtene er ikke en gang hovedpersonen selv til stede. Med «Carter IV» driver dermed Lil Wayne verken rapmusikken eller seg selv videre i noen særlig grad, slik vi nærmest er blitt vant med, selv om det er godt å ha ham tilbake.