ALBUM: Red Hot Chili Peppers er fortsatt seg selv nok - med alt det innebærer av fallgruver og uunngåelige plattheter.

Deres usjenerte nedsabling av rigide rockkonvensjoner og den tilsynelatende utømmelige energistrømmen, gjorde California-kvartetten til et friskt pust i en ellers noe haltende rockscene med «Mother's Milk» og seinere geniale «Blood Sugar Sex Magic». 

Nå snaut 20 år etter nybrotsverket, fremstår de mer som en småtrøtt gjeng som er mer eller mindre handligslammet av sine egne stadionvyer. Her handler det om å ikke skremme bort noen som helst.

Begrenset

Da sitter man igjen med en materie som i stor grad er offer for sine egne pålagte begrensninger. Og sånn det funker i Chili Peppers-universet, er det alltid en hårfin balanse mellom gull og gråstein.

De traff popblinken på «Californication», men siden den gang har det mer eller mindre gått i utforbakke.

På sett og vis er «I'm With You» et halvt skritt i riktig retning fra «Stadium Arcadium», men dessverre er det også her altfor stor overvekt av hvitmannsfunky The Beatles-pastisjer med ny varianter av de samme gamle refrengene. Det biter ikke noe særlig godt fra seg.

Bak fasaden

«Even You Brutus?» har en fin snert og et morsomt orkesrert lydbilde, «Dance, Dance, Dance» varter opp med en bra discofot, selv om låten i seg selv ikke er all verden. «Happiness Loves Company» tar med seg litt kjærkommen California-sol, mens «Brendand's Death Song» viser at de fortsatt kan skrive ok storbyballader når de er i det rette hjørnet.

Men i stor grad er «I'm With You» Red Hot Chili Peppers som gjemmer seg bak fasaden, og i det lange løp er nok ikke det noe verken band eller fans er tjent med.