Hvorfor dropper ungdom ut av skolen? En ny tv-serie spør hvorfor ungdommer dropper ut av skolen. Hvem kan klandres?
Send tips til Dagbladet.no MMS/SMS: 2400 Tlf: 2400 0000 e-post: 2400@db.no
Illustrasjon: Lisa Aisato
Les mer på Jesper Juuls hjemmeside: Famlab.
Jeg fikk den ære å være sammen med disse unge og deres foreldre et par junidager, rett etter at de hadde vært samlet på ei øy i fem uker, utsatt for intensiv undervisning. Vi snakker om ungdom med elendig selvbilde, og som stort sett hadde gitt opp ideen om at de noen gang ville lære noe. Det var også foreldre som i ulik grad var fylt med bekymring, maktesløshet, resignasjon og sorg. Jeg skal ikke røpe seriens innhold og de mange fine portretter og poenger, men vil likevel bruke spalten til å rette søkelyset på noen forhold som det norske samfunn med stort hell kunne interessert seg mer aktivt for.
For det første er stempelet drop-out både veldig stigmatiserende og himmelropende urettferdig. Dette har «Pøbel-prosjektet» i Stavanger vist i flere år. Her blir det nok en gang understreket hvor viktig det er at skolen lar seg inspirere. Årsaken til at unge gir opp skolen er verken dovenskap, dumhet eller uengasjerte foreldre. Derimot er det helt individuelle livsbetingelser og omstendigheter, som uten den store innsatsen egentlig kunne vært løst av vanlige lærere eller skoleledere. Denne gruppen unge var hver for seg dokumentasjon på at forløpet for drop-out er svikt på svikt fra voksne. Likevel velger man å frita skolen for noe ansvar på alle plan.
Hvis disse unge i det hele tatt skulle hatt et stempel på ryggen, burde det stått «push-outs».
Det er nesten blitt en sannhet i den politiske mytologi og retorikk at ungdom er dovne, spesielt når det er snakk om å møte opp og delta aktivt på videregående skole.
Slike politikere og skolefolk uttaler seg mot bedre vitende, ellers så er de for redde eller for late til å finne argumenter i sine egne holdninger til livet, skole og samfunn. Det er så mye lettere å gjøre ungdommen til syndebukker, spesielt de av dem som allerede er stemplet som dårlig fungerende, og derfor ikke i stand til å forsvare seg. Faktum er at det krever en stor og vedvarende innsats fra mange voksne, og ikke nødvendigvis bevisst, for å skrelle vekk barn og unges livskraft, læringslyst, mestring og optimisme. Selv i puberteten, da ca. 65 prosent av de unges hjerner er under kontinuerlig ombygging, er det litt av en prestasjon.
I dette kombinerte sosiale, pedagogiske og folkeopplysende prosjekt valgte man å samle unge mennesker på ei øy i fem uker. Håpet var å gi dem en ny sjanse til å skaffe seg nødvendige kvalifikasjoner skolemessig. Så langt har prosjektet vært en ubetinget suksess. Man kunne også valgt en annen vinkel, nemlig å samle på ei øy de lærere, skoleledere, psykologer og så videre som har vært en del av den kollektive svikten, og tilby dem en konsentrert gjenoppbygging av deres medmenneskelige engasjement, kompetanse, evne til empati og omsorg, faglige begeistring og selvbilde. Hvis ikke måtte det naturligvis gi konsekvenser for den videre karrieren.
På naboøya kunne man samle de politiske partiers ordførere fra det skolepolitiske området, og tilbudt dem mulighet til å formulere en (eller flere) politiske visjoner for skolen. Ble dette prosjektet vellykket, ville det blitt en europeisk sensasjon på et område der den politiske og åndelig latskap har dominert i årevis i alle land.
Overalt er lærere, elever og foreldre sviktet av politikere, som med forutsigelige mellomrom (hvert annet år) heller gammel vin på nye flasker. Innstramninger, regler, konsekvenser, straff. Store ord og fakter som er en dårlig erstatning for politisk intelligens.
Den danske undervisningsministeren har benyttet ferien til å være innovativ. På en ny hjemmeside skal skolene nå rangeres i forhold til hvor gode karakterer elevene får! En slags pedagogisk gapestokk altså, og i tillegg en gapestokk der bare kvantitative indikatorer gjelder. Denne mann har vært undervisningsminister i flere omganger, og er den politiker som har sittet lengst i Folketinget! Det fører ikke altså ikke nødvendigvis til visdom.
I den nye tv-serien vil seerne gjennom 10 episoder få oppleve de unges motvilje mot å lære, skepsis, mistillit til voksne generelt, og absolutt mangel på respekt og empati overfor voksne, som ennå ikke har gjort seg fortjent til annet. På svært kort tid forandres dette til noe mye mer konstruktivt.
Det er to hovedårsaker til dette: fremragende undervisere og andre voksne med høy grad av profesjonalisme, personlig autoritet
. Den andre er det faktum at ønsket og drømmen om det gode liv ligger under huden på de unge. Det ligger bak det sure, vrange fjeset de setter opp, og bak det rå, primitive språket og den resignerte kroppsholdningen. Det krever mot, vilje, engasjement og vilje til konflikt fra begge parter, og det er selvfølgelig de voksne som må gå foran og vise veien.
Jeg ber leseren om å forestille seg følgende scenario, som er en litt ekstrem utgave av det vi blir vitner til fram mot valget: Skolesjefer og politikere fra hele lander er samlet på Ullevaal stadion. De sitter på tilskuerbenkene. Nede på banen står alle elevene fra videregående. Midt på stadion er det en liten rund scene, der statsministeren ønsker velkommen og understreker rutinemessig at barn og unge er nasjonens viktigste ressurs. Han avløses av Erna Solberg, som har vært leder for opposisjonens «Skole-task-forse».
- Kjære elever! Jeg står her i dag for å gjøre oppmerksom på den triste kjensgjerning at vi i Norge har 20 prosent funksjonelle analfabeter, 24 prosent som ikke fullfører videregående skoler, og ca. 20- 25 prosent som aldri lærer seg matematikk over fjerdeklassenivå. I tillegg sliter vi med manglende disiplin, lav sosial kompetanse og mye annet. Vi har lenge fundert over årsakene til dette, og har funnet svaret. Grunnen er at altfor mange av dere er late og har uengasjerte foreldre! Det er rett og slett deres skyld. Nå må vi ta dette på alvor og tenke på hvilke konsekvenser dette bør ha for dere og deres foreldre!
Alle på tilskuerplass klapper. Ungdommen står igjen med bøyd hode og skammer seg intenst over seg selv og sine foreldre. Og neste dag, bare hør her, neste dag skinte sola i hele kongeriket Norge. Alle barn og unge kom glade og fulle av energi til skolen. Både denne dag og i dager seinere tenkte alle barn på tante Erna med stor takknemlighet, hun hadde ledet dem på den rette vei til ei lykkelig framtid.
Et greit alternativ til dette dilettanteri er at politikerne inviterer de unge fra Blanke Ark ll og bruker en dag på å lytte til deres erfaringer. Neste dag kunne man invitere de voksne fra øya, lærere, spesialpedagoger, kamerafolk, lydfolk og produsenter, og lyttet til dem og deres tanker. Man kunne helt enkelt etablert en ny demokratisk dimensjon, og la syndebukkene få en stemme i stedet for å snakke om dem.
Alternativet er å følge med på www.blankeark.org som vil følge opp med masse inspirasjon til lærere, elever og foreldre.•

























Anbefal artikkelen via e-post
Anbefal artikkelen via mobil
Skriv ut artikkelen