TEATER: Skulle man oppsummert Jon Fosses forfatterskap i ett ord, ville det falle naturlig å velge «lengsler». I en setning: Hverdagsmennesker uuttalte lengsler innfris, men livet viser seg likevel ikke å være tilfredsstillende.

Slik er det også i «Sonen». Den lenge etterlengtede sønnen kommer hjem til foreldrene. Men kanskje var det bedre å vente på ham enn å møte ham?

Minimalistisk

I Teater Ibsens versjon er virkemidlene strippet ned til et minimum.

Regien er nøktern. Spillet er nøkternt. Scenografien av Hans Georg Andersen er særdeles nøktern. Jon Fosses dialog er - i all hovedsak - nøktern.

De fire på scenen lykkes like fullt i å formidle en anspent nervøsitet og en varierende grad av sosial anstrengthet som (for dem) aldri forløses.

For oss som ser på ligger det en viss befrielse, av og til også munterhet, i stykket.

Troverdig

Spesielt er samspillet mellom mor (Sylvia Salvesen) og far (Jan Ø. Wiig) troverdig. På en og samme tid aner vi fortrolighet, trygghet og frykt for å snakke om de vanskelige temaene.

De virker i sannhet som et gammelt ektepar.

Mellom dem ligger en for lengst etablert blanding av intimitet og distanse, et utprøvd fellesskap som bare kan forstyrres av sønnens og naboens mer uforutsigbare framferd.

Også disse to er kan man forstå, endog få sympati for.

Utløp

Sønnen (Jørgen Wiig Salvesen, som også i det virkelige liv er sønn av de to som spiller hans foreldre) bærer med seg en innesluttet aggresjon han ikke helt har utløp for.

Naboen (Ola Otnes) lar sin egen kjedsomhet få utløp gjennom alkoholmisbruk og påfølgende ondskapsfulle bemerkninger.

Sammen danner de et bilde av en kommunikasjonssituasjon der ingen egentlig har noe de vil si de andre.

Såheims nedtonede tolkning understreker denne distanserte intimiteten, så typisk for Fosses hvermansen-poesi.