Skal vi ha en kritisk offentlighet, må journalistikken gjenerobre sentrale posisjoner.

Tips oss 2400
DET VAR FORFATTEREN Arnljot Eggen (1923 — 2009) som sa det klarest: «Lytt nøye til det makta teier om». Det er ikke lett. Vi lever i en tid preget av så mye støy at den gjemmer den talende tausheten. Teppebombingen av informasjon fra særinteresser og løgnfabrikker er tidvis så overveldende at uavhengige bilder av virkeligheten blir sprengt bort. Vi er midt i en historisk vending der store deler av informasjonsleveransene flyttes vekk fra uavhengige medier. Sterke krefter vil at den gjenværende journalistikken skal reduseres til kostnadseffektiv videreformidling av andres informasjon.

NOEN TRIUMFERER fordi internett og sosiale medier har brutt den redigerende maktens styring med samfunnets politiske og kulturelle kommunikasjon. En og annen journalist har nok også felt en tåre over tapt status og ei framtid med enklere, raskere og mer repeterende arbeidsformer. Det er bortkastet energi. Fortida kommer aldri igjen. Nostalgien kan med fordel overlates til dem som har aksjer i treforedlingsindustrien. Det viktige spørsmålet er hvilken rolle journalistikken skal spille i framtida. Teknologien har ikke drept den. Men journalistikken har noen spasmer og lammelser som må helbredes før den kan gjeninnta sin sentrale plass i den offentlige samtalen. God journalistikk er nødvendig for et samfunn som vil være i bevegelse gjennom kritikk og selvkritikk.

ET SENTRALT REDSKAP i den journalistiske verktøykassa er de undersøkende metodene. Altså «en uavhengig, systematisk og kritisk undersøkelse og analyse som journalisten gjennomfører på eget initiativ for å publisere opplysninger og sammenhenger som er av samfunnsmessig interesse og som ellers ikke ville ha blitt kjent». Definisjonen tilhører Finn Sjue, en mann med en broket bakgrunn som ml-politiker, journalist, redaktør, forfatter og førstelektor ved Journalisthøgskolen. Nå er han ute med boka «Undersøkende journalistikk». Den er blitt en nokså uvanlig fagbok der nytteverdi og håndverk sømløst forenes med fortellinger og refleksjoner fra det journalistiske feltarbeidet. Her dissekeres både prosjekter som lyktes, og de som havarerte på grunn av manglende kildekritikk eller overmot og fravær av klokskap. Resultatet er en viktig veiviser i et terreng som roper på utvikling og ny kraft.

UTGANGSPUNKTET ER kampen mot journalistikkens hvite riddere. Sjue mener altfor mye av norsk journalistikk pirker på overflaten, altfor mye flyter medstrøms. I den andre enden er elitismen der undersøkende journalistikk opphøyes til et kall som bare beherskes av enere med spesielle evner. Dette er de hvite ridderne, det godes representanter som forbedrer verden gjennom veldige korstog i spaltene og på skjermen. Prosjektene er alltid store og komplekse og de krever verdensmestere. Jeg er enig med Finn Sjue når han sier terskelen må senkes slik at ikke undersøkende journalistikk framstår som utilnærmelig, vanskelig og skremmende. Vi trenger flere klubbmestere og kretsmestere og færre verdensmestere.

MEDIENES JURIDISKE og økonomiske privilegier hviler på en kontrakt som gir dem ansvaret for samfunnets politiske og kulturelle kommunikasjon. Denne rollen utfordres av tre sentrale utviklingstrekk. Den nye medieøkonomien krever et større redaksjonelt produksjonsvolum til en vesentlig lavere kostnad enn før. Samtidig har styrkeforholdet mellom de profesjonelle kildene og journalistene endret seg. Journalistikken er blitt svakere, kildene sterkere. Det gir seg bl.a. uttrykk i at en stadig økende andel av samfunnets informasjon produseres av interessebaserte kilder, ikke av uavhengige medier.

JOURNALISTIKKENS nødvendighet hviler på at den leverer informasjon basert på uavhengighet, en kritisk posisjon og definerte kvalitetskriterier. Her ligger dens berettigelse og dens framtid. Nye medier og et økende antall plattformer produserer stadig flere og hyppigere informasjonsbiter, noe som gir mottakerne et enormt og uoversiktlig virkelighetsbilde. De journalistiske medienes oppgave er å være denne fragmenteringens motkraft. Hvis journalistikken fratas mulighetene til kritisk og grundig gransking, er det ingen som kan tre inn i dens plass. Da behøver ikke makten — enten den er politisk eller økonomisk — bruke krefter på å skjule sine mørke sider. Da er det ikke lenger noen som lytter til maktens taushet

  
I denne artikkelen
John Arne Markussen

Velkommen til debatt
Tusen takk for at du ønsker å delta i vårt kommentarfelt.
Vi holder imidlertid stengt fra klokken 00:00 alle dager. Dette gjør vi for at moderatorene våre skal kunne ha raskere responstid i debattfeltenes åpningstid.
Åpningstiden vil være hverdager fra 07:00, og helgedager/røde dager fra 08:00.

Med vennlig hilsen John Arne Markussen, sjefredaktør