FILM: De færreste som var i hormonell ubalanse på slutten av 70-tallet endte opp som pønkere. De fleste av oss spilte badminton med far, mens en og annen beibi dro av sted og spilte pønkebassgitar med de ekle guttene, for å radbrekke deLillos.  

«Sønner av Norge», som er basert på Nikolaj Frobenius' «løgnaktige selvbiografi» fra 2004, «Teori og praksis», handler derfor om mye mer enn pønk. I sentrum står et nært og komplisert forhold mellom far og sønn. Magnus (Sven Nordin) er fortsatt blomsterbarn og fritenker, selv om han har fått seg jobb på arkitektkontor og flyttet inn i rekkehus på Rykkinn som han har tegnet selv.  

Rykkinn i Bærum er en av østkant-enklavene på beste vest, med blokker som er skummelt like de jeg selv vokste opp i på Furuset. Vi får ikke vite så mye om de sosiale forholdene, annet enn at gutta i collegejakke er bøllete og at dop selges utenfor KI-senteret. 

Pønkepappa

Naturlig nok har regissør Jens Lien valgt å la oss se hele fortellingen gjennom øynene til fjortisen Niko, spilt med overbevisende sårhet og raseri av debutanten Åsmund Høeg. Når familien rammes av en tragedie, blir Nikos forhold til faren satt på store prøver.  

Filmen starter som lett, sosialdemokratisk mimrekomedie, glir brått over i det triste, før resten av historien foregår i det sorgmuntre toneleiet, der en midlertidig desillusjonert fatter får sans for raseriet i pønken. Sven Nordin gestalter her det som må være en av de mest minneverdige farsfigurene i norsk film.  

Nostalgisk

 
Det er slemt å si at «du er så søt når du er sint», men det er fristende å hevde det om pønken i «Sønner av Norge». Filmen handler om opprør, men også om nostalgi for ei tid da opprør provoserte. I dag synes man synd på emo-kidsa og snart er svartmetallen inkludert i salmeboka.  

Et av filmens små feilgrep er bruken av Johnny Rotten anno 2010. Han dukker opp i en kort drømmescene, noe som ikke bidrar til annet enn å hamre inn hvor patetisk opprør kan framstå i ettertid (kanskje var rollen betaling for flittig bruk av Sex Pistols på lydsporet). Mye av humoren i «Sønner av Norge» kommer jo av at ungdomsopprørere sjelden tenker på hvordan de framstår tretti år seinere.