Forfatter Jan Kjærstad (58) forsøker å fortelle hva hans siste bok handler om.
Send tips til Dagbladet.no MMS/SMS: 2400 Tlf: 2400 0000 e-post: 2400@db.no
Størst av alt: Kjærstad har hatt sju kjærester. Den største kjærligheten, Terese, har han vært sammen med i 12 år. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
Rent teoretisk burde jeg hatt flere venner.
Jan Kjærstad
Jan Kjærstad
Navn: Jan Kjærstad
Født: 6. mars 1953 i Oslo
Familie: Samboer, to barn. To barn fra tidligere ekteskap.
Beste egenskap: Imaginasjon!
Verste egenskap: Selvopptatthet! Det er pinlig og grusomt at man er så selvopptatt. Egosentrisme på alle plan.
Leser: Utenlandsk skjønnlitteratur. Og noe faglitteratur, som The Greek Myths av Robert Graves og en antologi om forsøket på applikere Charles Darwin i skjønnlitteratur.
Hvis du kunne reise tilbake i tid: Jeg har aldri vært gira på det, men jeg tror jeg ville dratt tilbake til Thomas-kirken i Leipzig og hørt Johann Sebastian Bach.
Hvem beundrer du? Det er Johann Sebastian Bach og alt han har skapt.
Hva er du redd for? Døden. Jeg har antakeligvis norgesrekord i dødsangst. Jeg skjønner ikke hva vi skal med den, liksom. Livet er så helt vidunderlig fint og det er skrekkelig at vi skal dø. Grusomt.
Hva provoserer deg? Skråsikre mennesker. Dogmatikere.
Om ti år: Foran hvite ark med en blyantstump i hånden, i et nytt forsøk på, med Becketts ord, å mislykkes bedre.
Født: 6. mars 1953 i Oslo
Familie: Samboer, to barn. To barn fra tidligere ekteskap.
Beste egenskap: Imaginasjon!
Verste egenskap: Selvopptatthet! Det er pinlig og grusomt at man er så selvopptatt. Egosentrisme på alle plan.
Leser: Utenlandsk skjønnlitteratur. Og noe faglitteratur, som The Greek Myths av Robert Graves og en antologi om forsøket på applikere Charles Darwin i skjønnlitteratur.
Hvis du kunne reise tilbake i tid: Jeg har aldri vært gira på det, men jeg tror jeg ville dratt tilbake til Thomas-kirken i Leipzig og hørt Johann Sebastian Bach.
Hvem beundrer du? Det er Johann Sebastian Bach og alt han har skapt.
Hva er du redd for? Døden. Jeg har antakeligvis norgesrekord i dødsangst. Jeg skjønner ikke hva vi skal med den, liksom. Livet er så helt vidunderlig fint og det er skrekkelig at vi skal dø. Grusomt.
Hva provoserer deg? Skråsikre mennesker. Dogmatikere.
Om ti år: Foran hvite ark med en blyantstump i hånden, i et nytt forsøk på, med Becketts ord, å mislykkes bedre.
Debutanten: Jan Kjærstad debuterte i 1980. Med årets utgivelse har han gitt ut 12 bøker.
Første kull: Jan Kjærstad med to eldste døtrene Elisabeth og Marit.
Hvaler-idyll: Jan Kjærstad med datteren Ylva i hengekøya utenfor hytta på Hvaler.
Det var seinsommer, og hyttefolket hadde for lengst forlatt Herføl, den sørligste av Hvalerøyene, men Jan Kjærstad, han var igjen, og der sto han på kaien, ikledd grønn vindjakke, lyse bukser og sandaler. Han håndhilste, og tok tak i trillebåra med to plastdunker drikkevann, skjøv den bortover grusveien, skar gjennom nypekjerr og inn på stien. Inn over vislende enger med falmede markblomster og solsvidd timotei, og det var så stille. Havsus, terneskrik og langt unna, hammerslag. Under røslige løvtrær lå det hvite skipperhuset som morfaren en gang bygde.
Det var ennå ei uke igjen til lansering, og i ham var en murrende uro for alt høsten måtte bringe med seg av kritikk, gift og faenskap.
- Den fasen jeg nå går inn i, er den fasen jeg har minst sans for i hele forfattertilværelsen, sier Jan Kjærstad.
Vi står på det lyseblå kjøkkenet nå, og Kjærstad åpner kjøleskapet, som er dekket av barnetegninger, flere av dem gulnede, og inni der står en kartong hvitvin. Den må tilhøre kjæresten, for Kjærstad er allergisk mot både vin og øl, «det er som et trompetstikk i tarmene». Han drikker bare sprit, førti prosent eller over. Han tar ut ei flaske.
- Før gledet jeg alltid meg til mottakelsen. Nå ville jeg gitt mye for at det plutselig var 1. januar. Jeg skulle gjerne ikke visst noen ting om det som skal skje, sier han og fyller glassene med kjøleskapskaldt vann.
- Skyldes det frykten for å bli avslørt?
- Ja, det er en måte å si det på, men mer frykten for å bli lest overflatisk eller vrangt. Jeg er klok av skade, kan du si. Jeg har fått så mange giftige anmeldelser, og jeg føler ikke noe behov for enda en gang å lese sånne ting om meg selv. Det er som å bli slått knockout, pluss lande på en spikermatte og vite at jeg må ligge der. Lenge.
- Huff.
- Tidligere pisket jeg meg gjennom anmeldelsene fordi jeg trodde at jeg kunne lære noe av det, men jeg gjør ikke det. Det eneste som skjer, er at giften blir værende enda lenger i kroppen og jeg må bruke enda mer tid for å få den ut. Det eneste som leger, er tiden. Jeg må bare vente. Giften må ut.
- Du må jo ikke gi ut det du skriver?
- Nei, og det er et kjempeinteressant poeng. Jeg snakket med Terese her om dagen, og jeg spurte om ikke hun kunne tenke seg å skrive bok og da sa hun: Jeg har ikke det samme publiseringsbehovet som du har. Nei, det var ikke publiseringsbehovet. Det var eh ... Hva var det?
- Markeringsbehovet?
- Nei, ikke det heller. Jeg må spørre henne.
Han reiser seg, forsvinner ut kjøkkendøra, lukker den. Etter noen minutter er han tilbake.
- Formidlingsbehov, var det hun sa. Jeg har et formidlingsbehov, og har lyst til å gi mitt besyv med.
- Ditt hva?
- Mitt besyv med. Si min mening.
Jan Kjærstad har altså levert ei ny bok, det skjer cirka hvert tredje år og er en begivenhet i seg selv, men gudene vet hva denne siste romanen handler om. Kjærstad vet det i hvert fall ikke.
- Før hadde jeg alltid en lapp med hva jeg trodde temaet i boka var, og bablet i vei. Men nå? Jeg ser at det er enkelthistorier, men vet ikke hva de som sum sier. Jeg føler at jeg har tak i halen på noe spennende som interesserer meg veldig, og jeg har en fornemmelse av hva det er, men ikke mer enn det.
- Det er modig å kaste boka ut i offentligheten, da?
- Ja, men det er min legning å gjøre det sånn. Er jeg heldig, kan det være at noen famler videre og prøver å sette ord på det. Men det er ønsketenkning. For det kan hende at jeg har famlet meg inn i et villnis, og det ikke er noe å sette ord på.
Om vi skal forsøke oss på et overflatisk resymé, så er hovedpersonen en suksessrik forlagsredaktør som er lei av bokbransjen. Han reiser til ei øy, treffer en kvinne, blir hodestups forelsket, siden lei/skremt, og ja, vi skal ikke røpe mer. Som i alle Kjærstads bøker er det mange historier, mange lag, mange referanser. Man må ikke ha pløyd gjennom verdenslitteraturen for å lese Kjærstad, men det hjelper.
- Jeg tror den handler om ubrukte potensialer, sier Kjærstad ettertenksomt.
- Vi har mange identiteter og er mye mer bredspektret enn vi tror, vi har masse ressurser vi ikke bruker. Vi tror at vi er små hus, men egentlig er vi svære palasser. Det er fløyer vi aldri har vært inni. Sånn vil jeg at leseren skal reagere: «Faen, jeg har ting i meg som jeg aldri har brukt.»
At bokas hovedperson er lei bøker, er nok noe Jan Kjærstad har sugd av eget bryst. I juli skrev han følgende om samtidslitteraturen: «Oftere og oftere finner jeg dem deprimerende forutsigelige og søvndyssende. Det er et evig repetert psykologisk-realistisk tikk-takk, tikk-takk, årsakskjeder som for lengst har blitt en klisjé».
- Jeg har mye av det langt opp i halsen, ja. Alle forfattere har brukt Freud, og jeg har lest en million romaner som starter med at hovedpersonen går ned for telling, og så rulles det opp hvorfor dette har skjedd. Jo, moren slo ham, faren var alkoholiker, det er barndom og traumer. Så ruller man opp, og på siste side er man mer eller mindre i balanse. Det er ikke det at det er noe gærent med det, for mange har opplevd det i egne liv.
- Men?
- Men nå er jeg mer opptatt av Charles Darwin. Jeg har en fornemmelse av at det Darwin kom fram til, ikke er blitt tatt opp i kunsten. Det er det glade vanvidd at en mann skriver ei sånn bok på det punktet i menneskets historie. Jeg tror at det fremdeles ligger mye tørt og ubrukt krutt i denne store tanken om at mennesket kommer fra dyreriket og er i en utvikling. At vi fremdeles utvikler oss! Det er ikke urimelig å tro at alt vi har skapt av teknologi påvirker tenkemåten vår.
- Nei?
- Men det forferdelige er at alt er tilfeldig, at det ikke er noe mål med denne utviklingen. Alt er målløst og meningsløst.
Jan Kjærstad mener at vi også kan se på skriving i et darwinistisk perspektiv.
- Jeg har aldri skrevet og tenk: Nå skal jeg vise dem. Men det å ville skrive har helt klart noe med status å gjøre. Man vil skape seg et navn, det ligger i menneskenaturen, akkurat som dyr, er vi ute etter å befeste status. Det er to ting alle vil: En: Skaffe mer ressurser, og gjennom det skape seg høyere status. To: Få seg avkom.
- Henger ikke de to tingene sammen?
- Jo, de henger sammen. Høy status gir større sjanse for å få en flott kjæreste. Men mellom de store dyriske elementene er det masse underelementer, og en av dem er gleden av å forstå. Tilegne seg kunnskap. Finne mening. Det er den største gleden ved å skrive. Forsøke å gripe halen i en stor mening. Forsøke å få en forståelse av menneskets natur, hva driver vi med, hvordan forklare dette livet og hvorfor er det så forbannet kort?
- Du vet at du aldri vil finne fasiten?
- Ja, men underveis er det noen sterke nytelsesøyeblikk. Bare det å forstå små ting er en stor nytelse. Kanskje leseglede er hovedideen bak denne boka? Hva kan skjønnlitteratur gjøre med oss? Forandrer den hjernen vår? Gir den oss et fortrinn? Kunst er et overskuddsfenomen. Vi maler, lager musikk, vi skriver fortellinger. Det er diskutert hvor nyttig det er. Jeg tror at skjønnlitteratur har potensial til å formidle en innsikt som ikke noe annet medium kan formidle.
- Hva skjer med alle dem som ikke leser?
- Nei, de overlever, de.
Jan Kjærstad spør om vi er sultne. Han kan smøre noen skiver, sier han. Ikke? Mer vann? Han går til kjøleskapet.
- Det jeg er, det jeg kan, håper jeg, er å finne på fortellinger. Bruke fantasien, lage små fortellinger som henger seg sammen til større fortellinger som likevel bare er en gåtefull jakt på et eller annet.
- Du bevilger deg tre år på å skrive en roman?
- Det kunne vært fire, det kunne vært to. Forfatteren Jonathan Frantzen sa noe spennende om det. Etter at han hadde skrevet boka «Korrigeringer» brukte han ni år på å skrive «Frihet», og ble spurt om hvorfor han brukte så lang tid. Da svarte han at han måtte bruke åtte år på å bli den personen som skulle skrive «Frihet». Det er et argument jeg kan forstå.
- Det kan høres ut som en dårlig unnskyldning for ikke å skrive?
- Det kan det også være, men jeg synes det lyder troverdig. Du flytter deg som menneske i løpet av noen år. Jeg er en langsom tenker og en langsom skriver, sier han, smiler.
- Det er jo en flott tilværelse. Det er en så stor nytelse at jeg nesten ikke vil fortelle om det, fordi jeg er redd for at flere skal få lyst til å skrive. Jeg tenker innimellom på hvor rart det er at av alle mulige livsløp, har jeg endt opp som forfatter.
- Du kunne vært prest i den norske kirke?
- Ja. Teologien lukket seg av seg selv.
En gang studerte han teologi, og det er lett å se for seg Jan Kjærstad i prestekjole, på en prekestol, foran et ektepar, ved døpefonten, foran konfirmanter. Men underveis i studiene mistet han troen.
- Det var ikke noe dramatisk i det. Jeg ble haia inn i troen gjennom Ten Sing. Det var en svak kurve opp til Gud, og så en svak kurve ned igjen.
- Hvordan har du det med Jesus i dag?
- Det er nok et fjernt kapittel, men jeg er opptatt av religion, også ut fra et darwinistisk ståsted. Menneskene ville ikke ha utviklet religionen og bevart den så lenge, hvis det ikke ga oss et fortrinn som art. Alle kulturer har det. Men det jeg ikke fatter, er at en kristen, en hindu, en muslim eller en shintoist kan stå fram å si: Det er vi som har den rette religionen. Det er jo en umulighet. Bare det at alle tror at de har den rette guden, er for... eh...
Han stanser, leter etter det riktige ordet.
- Forunderlig?
- For dumt. Men alle de store verdensreligionene har veldig god litteratur i bunn, og bare det gjør dem spennende. Det jeg reagerer på, er at folk er så skråsikre. Ikke bare innenfor religion, men på alle felt. Musikk, litteratur, mat. Nei, jeg kan ikke spise sånt brød, den olivenoljen er, å nei!
Jan Kjærstad er en særdeles belest mann. Over hundre bøker i året, leser han, og det er nok derfor han har fått et rykte som kunnskapsrik.
- Det er rart hvordan slike myter oppstår. Jeg husker at Kjartan Fløgstad en gang sa til meg: «Du må huske at den du blir i offentligheten, er summen av de første misforståelsene». Du får en merkelapp, og den får du aldri av deg igjen.
- Merkelappen kunnskapsrik er ikke den verste?
- Nei, men jeg er ikke det. Jeg har god korttidshukommelse, men dårlig langtidshukommelse. Jeg husker nesten ikke noe som helst. Og selv om jeg leser mye, er det langt mellom bøkene som blir sittende i kroppen. Selv når man leser verdenslitteraturen, er det sånn. Du er ikke disponert for å like alle gode bøker. Du er på ulike steder i livet. Det du ikke skjønte da du var 30, går rett i fletta på deg når du er 60.
- Karl Ove Knausgårds bøker traff ikke deg?
- Det traff meg veldig som prosjekt, men ikke som... hva skal jeg si? Enkeltbøker. Men jeg vil ikke under tortur si at det var dårlig. I hvert fall ikke noe dårligere enn alt annet. Tvert om, det er partier der han skriver skjorta av de aller fleste. Men selve innholdet i de bøkene er ikke min kopp med te, for å bruke en klisjé.
Det var i januar 2010 han skrev kronikken der han stilte spørsmål ved kritikernes unisone hyllest av Knausgård. «Nesegrus naivitet og saueflokkmentalitet preger måten Karl Ove Knausgårds store verk er mottatt på», skrev han.
- Var det irritasjon og misunnelse som fikk deg til å skrive den kronikken?
- Nei, det var et forsøk på å si noe om den homogene stemmen fra kritikerkorpset. Jeg etterlyste motstemmer.
- Men dersom kritikerne faktisk var genuint og unisont begeistret?
- Ja, og de forsvarte seg med nebb og klør, og nå viser det seg at kritikerne i Sverige og Danmark også er begeistret. Så det viser at Knausgård treffer noe.
- Når en forfatter kritiserer kolleger, vil motivene alltid mistenkeliggjøres?
- Ja, og det ble gjort til gagns. Og i et darwinistisk perspektiv kunne man se på dette som en kamp om ressurser og status, men hvis det var så enkelt, ville jeg ikke gjort det. Jeg er ikke dum. Hvorfor skrev jeg den kronikken?
- Irritasjon og misunnelse over hans suksess?
- Men jeg har jo hatt suksess selv. Det er en dårlig slutning.
- Men det utelukker ikke at du er misunnelig. Tvert om.
- Misunnelse er alltid et motiv, men ikke her. Irritasjon kjøper jeg mer. Nei, det var veldig, veldig mislykket, det er ikke mer å si om det. Jeg skal aldri mer starte litteraturdebatter.
- Det var modig i hvert fall, sier Graff.
- Jo, takk. Det var det som gikk igjen. Modig og betimelig, men ingen av dem som sa det, kom på banen. Det ante meg tidlig at dette ikke ville gagne meg, men jeg er genuint opptatt av kritikk og litteratur, og håpet at dette ville få gehør. Jeg er nok en naiv fyr. Men Knausgård og jeg har en verdig og kollegial kommunikasjon.
- I motsetning til Dag Solstad?
- Ja, med ham er det ingen kommunikasjon. Jeg tror han har et sterkt negativt forhold til meg. Han har flere ganger sagt offentlig at han misliker mitt forfatterskap.
- Liker du hans forfatterskap?
- Jaaa. I hvert fall de bøkene jeg har lest. «Armand V» likte jeg rent formmessig. Spennende prosjekt, så ære være ham. Jeg har ikke snakket ordentlig med ham siden 1984, tror jeg. Og i 1996, så mente jeg offentlig noe om hans forfatterskap, og etter det, i 15 år, er jeg blitt invitert til alle seminarer om Dag Solstad. De tror at jeg er den eneste som har ytret meg kritisk om ham.
I en debatt for 15 år siden stilte Kjærstad det retoriske spørsmålet: «Hvorfor liker alle Dag Solstad?, Jo fordi han er vår tids Sigrid Undset. Han skriver middelalderromaner». Og mens han var i det hjørnet, skrev han i en kronikk: «Det er ikke sant at den største nasjonalparken på Norges fastland heter Hardangervidda. Den heter Dag Solstad».
- Det ligger ikke noe kritisk i de to setningene. Jeg elsker Sigrid Undset og hva er gærent med å være en nasjonalpark?
- He-he. Har du oppsøkt ham for å snakke ut?
- Nei, det er ingen big deal for meg, altså. Hva skulle jeg vinne ved at han synes jeg er en kjempekul fyr? Jeg har egentlig få venner blant forfattere.
- Du har få venner i det hele tatt, har du sagt?
- Ja, jeg omgås mange folk, men har få nære venner.
- Det er vel slik vi alle har det?
- Jo, jeg tror det. Vår menneskelige natur er disponert for å ha 30 venner. Det er det vi klarer å ha oversikt over ifølge evolusjonspsykologien. Da vi løp rundt på savannene, levde vi i flokker på 30- 40 og dem holdt vi rede på. Det stemmer ganske bra med Facebook. Alle har 200000 venner, men det er 30 man slipper helt inn. Der vi har full oversikt over kjærester, ektefeller, barn, hytter, status og rang. Rent teoretisk burde jeg hatt noen flere venner. Min legning er nok mot ensomhet.
- Du trives alene?
- Ja, det er jo det jeg stadig blir spurt om. Hvordan orker du å være så mye alene? Det er en gave, det. Eller en skavank. Det er mange som ikke klarer å skrive, fordi de ikke klarer å være alene. Etter at jeg skilte meg i 1996, var jeg klar for en mental munketilværelse.
- Men slik ble det ikke?
- Etter skilsmissen har jeg vært forelsket to ganger. Plutselig blir kroppen 16 år, og du blir flau, altså. Du ser deg i speilet og vet hvor gammel du er, men kroppen er et helt annet sted, det er hormoner, sanser, ideer og fantasier.
- Det ligger latent i oss?
- Ja. For noen år siden fant jeg ut at jeg har hatt sju ordentlige kjærester. Alle har vært flotte. Noen har endt fint, noen dårlig.
Den siste ordentlige kjæresten traff han for tolv år siden, den 16 år yngre bokdesigneren Terese Moe Leiner. Dermed rykket han tilbake til start og fikk to jenter, som nå er seks og sju år.
- Har det å bli far igjen gjort deg til en dårligere forfatter?
- Det kan godt være. Hvis jeg ikke hadde hatt fire barn, kunne jeg kanskje fått skrevet fire-fem bøker til, men hvem ville betalt den prisen? Kvantitet sier heller ingenting om kvalitet.
Trebindsverket om Jonas Wergeland er Kjærstads magnum opus. Til sammen 1527 informasjonstette sider, et flettverk av historier. Det første bindet «Forføreren» fikk en strålende mottakelse.
- Det overrasket meg litt, for det var ganske sprelsk, helt ukronologisk og helt apsykologisk. Men den gikk rett hjem. Og så kom bind to, «Erobreren», og da tenkte jeg at nå ville jeg få mer applaus. Men så ble den tatt så stygt over hele fjøla. Den nest dårligste norske romanen i det 20. århundre, var det en som skrev. Samme dag som anmeldelsene kom, hadde jeg ni intervjuer i Bibliotekbaren på Bristol. Satt der fra ni om morgenen til klokka seks. Og jeg tenkte: Overlever jeg dette, overlever jeg alt. Jeg har aldri vært så nær å bryte sammen.
- Du fikk skrivesperre etter den boka?
- Ja, da fikk jeg kjempetrøbbel med å skrive siste bind. Jeg mistet motivasjonen og troa på prosjektet. Du lærer ingenting av gode kritikker, men de stimulerer deg, de er som vitamininnsprøytinger, som steroider, det bygger opp egoet, og du gyver løs. Etter den slakten dro jeg ut hit. Det var jo på slutten av ekteskapet også. Jeg satt på svabergene og tenkte: «Nå må jeg bare vente. Giften må ut». Og i november satt jeg i gyngestolen der, og kjente: «Nå er den ute, nå er jeg klar». Det er nok det nærmeste jeg har vært å revurdere hele karrieren. Men så er spørsmålet: Hva skal jeg da gjøre?
- Det er vel i mangel av alternativer som gjør at noen klarer å holde stø kurs?
- Ja, det er noe der.
- Føler du at du er blitt en bedre forfatter?
- Nei. Ja. Nja. Du må hele tiden indoktrinere deg på nyttige selvbedrag, og jeg er ikke dum. Jeg leser biografier og andres bøker, og vet jo at de fleste skriver ikke sine beste bøker på slutten av karrieren. Det er bare nådeløst slik det er. Men noen gjør det. Så ergo tviholder jeg på selvbedraget om at jeg skal være i den lille gruppa. Evnen til begeistring over egne ideer, er en velsignelse. Holder du på det, klarer du å skyve deg inn i en tilstand der du tenker: «Dette blir magisk og fantastisk makeløst». Det er en nyttig bløff, sier han.
- Det er som høydehopperne, de ser lista ligge der, de hausser opp publikum, de slår seg i ansiktet, nå, NÅ! Skal jeg over.•
hop@dagbladet.no
Det var ennå ei uke igjen til lansering, og i ham var en murrende uro for alt høsten måtte bringe med seg av kritikk, gift og faenskap.
- Den fasen jeg nå går inn i, er den fasen jeg har minst sans for i hele forfattertilværelsen, sier Jan Kjærstad.
Vi står på det lyseblå kjøkkenet nå, og Kjærstad åpner kjøleskapet, som er dekket av barnetegninger, flere av dem gulnede, og inni der står en kartong hvitvin. Den må tilhøre kjæresten, for Kjærstad er allergisk mot både vin og øl, «det er som et trompetstikk i tarmene». Han drikker bare sprit, førti prosent eller over. Han tar ut ei flaske.
- Før gledet jeg alltid meg til mottakelsen. Nå ville jeg gitt mye for at det plutselig var 1. januar. Jeg skulle gjerne ikke visst noen ting om det som skal skje, sier han og fyller glassene med kjøleskapskaldt vann.
- Skyldes det frykten for å bli avslørt?
- Ja, det er en måte å si det på, men mer frykten for å bli lest overflatisk eller vrangt. Jeg er klok av skade, kan du si. Jeg har fått så mange giftige anmeldelser, og jeg føler ikke noe behov for enda en gang å lese sånne ting om meg selv. Det er som å bli slått knockout, pluss lande på en spikermatte og vite at jeg må ligge der. Lenge.
- Huff.
- Tidligere pisket jeg meg gjennom anmeldelsene fordi jeg trodde at jeg kunne lære noe av det, men jeg gjør ikke det. Det eneste som skjer, er at giften blir værende enda lenger i kroppen og jeg må bruke enda mer tid for å få den ut. Det eneste som leger, er tiden. Jeg må bare vente. Giften må ut.
- Du må jo ikke gi ut det du skriver?
- Nei, og det er et kjempeinteressant poeng. Jeg snakket med Terese her om dagen, og jeg spurte om ikke hun kunne tenke seg å skrive bok og da sa hun: Jeg har ikke det samme publiseringsbehovet som du har. Nei, det var ikke publiseringsbehovet. Det var eh ... Hva var det?
- Markeringsbehovet?
- Nei, ikke det heller. Jeg må spørre henne.
Han reiser seg, forsvinner ut kjøkkendøra, lukker den. Etter noen minutter er han tilbake.
- Formidlingsbehov, var det hun sa. Jeg har et formidlingsbehov, og har lyst til å gi mitt besyv med.
- Ditt hva?
- Mitt besyv med. Si min mening.
Jan Kjærstad har altså levert ei ny bok, det skjer cirka hvert tredje år og er en begivenhet i seg selv, men gudene vet hva denne siste romanen handler om. Kjærstad vet det i hvert fall ikke.
- Før hadde jeg alltid en lapp med hva jeg trodde temaet i boka var, og bablet i vei. Men nå? Jeg ser at det er enkelthistorier, men vet ikke hva de som sum sier. Jeg føler at jeg har tak i halen på noe spennende som interesserer meg veldig, og jeg har en fornemmelse av hva det er, men ikke mer enn det.
- Det er modig å kaste boka ut i offentligheten, da?
- Ja, men det er min legning å gjøre det sånn. Er jeg heldig, kan det være at noen famler videre og prøver å sette ord på det. Men det er ønsketenkning. For det kan hende at jeg har famlet meg inn i et villnis, og det ikke er noe å sette ord på.
Om vi skal forsøke oss på et overflatisk resymé, så er hovedpersonen en suksessrik forlagsredaktør som er lei av bokbransjen. Han reiser til ei øy, treffer en kvinne, blir hodestups forelsket, siden lei/skremt, og ja, vi skal ikke røpe mer. Som i alle Kjærstads bøker er det mange historier, mange lag, mange referanser. Man må ikke ha pløyd gjennom verdenslitteraturen for å lese Kjærstad, men det hjelper.
- Jeg tror den handler om ubrukte potensialer, sier Kjærstad ettertenksomt.
- Vi har mange identiteter og er mye mer bredspektret enn vi tror, vi har masse ressurser vi ikke bruker. Vi tror at vi er små hus, men egentlig er vi svære palasser. Det er fløyer vi aldri har vært inni. Sånn vil jeg at leseren skal reagere: «Faen, jeg har ting i meg som jeg aldri har brukt.»
At bokas hovedperson er lei bøker, er nok noe Jan Kjærstad har sugd av eget bryst. I juli skrev han følgende om samtidslitteraturen: «Oftere og oftere finner jeg dem deprimerende forutsigelige og søvndyssende. Det er et evig repetert psykologisk-realistisk tikk-takk, tikk-takk, årsakskjeder som for lengst har blitt en klisjé».
- Jeg har mye av det langt opp i halsen, ja. Alle forfattere har brukt Freud, og jeg har lest en million romaner som starter med at hovedpersonen går ned for telling, og så rulles det opp hvorfor dette har skjedd. Jo, moren slo ham, faren var alkoholiker, det er barndom og traumer. Så ruller man opp, og på siste side er man mer eller mindre i balanse. Det er ikke det at det er noe gærent med det, for mange har opplevd det i egne liv.
- Men?
- Men nå er jeg mer opptatt av Charles Darwin. Jeg har en fornemmelse av at det Darwin kom fram til, ikke er blitt tatt opp i kunsten. Det er det glade vanvidd at en mann skriver ei sånn bok på det punktet i menneskets historie. Jeg tror at det fremdeles ligger mye tørt og ubrukt krutt i denne store tanken om at mennesket kommer fra dyreriket og er i en utvikling. At vi fremdeles utvikler oss! Det er ikke urimelig å tro at alt vi har skapt av teknologi påvirker tenkemåten vår.
- Nei?
- Men det forferdelige er at alt er tilfeldig, at det ikke er noe mål med denne utviklingen. Alt er målløst og meningsløst.
Jan Kjærstad mener at vi også kan se på skriving i et darwinistisk perspektiv.
- Jeg har aldri skrevet og tenk: Nå skal jeg vise dem. Men det å ville skrive har helt klart noe med status å gjøre. Man vil skape seg et navn, det ligger i menneskenaturen, akkurat som dyr, er vi ute etter å befeste status. Det er to ting alle vil: En: Skaffe mer ressurser, og gjennom det skape seg høyere status. To: Få seg avkom.
- Henger ikke de to tingene sammen?
- Jo, de henger sammen. Høy status gir større sjanse for å få en flott kjæreste. Men mellom de store dyriske elementene er det masse underelementer, og en av dem er gleden av å forstå. Tilegne seg kunnskap. Finne mening. Det er den største gleden ved å skrive. Forsøke å gripe halen i en stor mening. Forsøke å få en forståelse av menneskets natur, hva driver vi med, hvordan forklare dette livet og hvorfor er det så forbannet kort?
- Du vet at du aldri vil finne fasiten?
- Ja, men underveis er det noen sterke nytelsesøyeblikk. Bare det å forstå små ting er en stor nytelse. Kanskje leseglede er hovedideen bak denne boka? Hva kan skjønnlitteratur gjøre med oss? Forandrer den hjernen vår? Gir den oss et fortrinn? Kunst er et overskuddsfenomen. Vi maler, lager musikk, vi skriver fortellinger. Det er diskutert hvor nyttig det er. Jeg tror at skjønnlitteratur har potensial til å formidle en innsikt som ikke noe annet medium kan formidle.
- Hva skjer med alle dem som ikke leser?
- Nei, de overlever, de.
Jan Kjærstad spør om vi er sultne. Han kan smøre noen skiver, sier han. Ikke? Mer vann? Han går til kjøleskapet.
- Det jeg er, det jeg kan, håper jeg, er å finne på fortellinger. Bruke fantasien, lage små fortellinger som henger seg sammen til større fortellinger som likevel bare er en gåtefull jakt på et eller annet.
- Du bevilger deg tre år på å skrive en roman?
- Det kunne vært fire, det kunne vært to. Forfatteren Jonathan Frantzen sa noe spennende om det. Etter at han hadde skrevet boka «Korrigeringer» brukte han ni år på å skrive «Frihet», og ble spurt om hvorfor han brukte så lang tid. Da svarte han at han måtte bruke åtte år på å bli den personen som skulle skrive «Frihet». Det er et argument jeg kan forstå.
- Det kan høres ut som en dårlig unnskyldning for ikke å skrive?
- Det kan det også være, men jeg synes det lyder troverdig. Du flytter deg som menneske i løpet av noen år. Jeg er en langsom tenker og en langsom skriver, sier han, smiler.
- Det er jo en flott tilværelse. Det er en så stor nytelse at jeg nesten ikke vil fortelle om det, fordi jeg er redd for at flere skal få lyst til å skrive. Jeg tenker innimellom på hvor rart det er at av alle mulige livsløp, har jeg endt opp som forfatter.
- Du kunne vært prest i den norske kirke?
- Ja. Teologien lukket seg av seg selv.
En gang studerte han teologi, og det er lett å se for seg Jan Kjærstad i prestekjole, på en prekestol, foran et ektepar, ved døpefonten, foran konfirmanter. Men underveis i studiene mistet han troen.
- Det var ikke noe dramatisk i det. Jeg ble haia inn i troen gjennom Ten Sing. Det var en svak kurve opp til Gud, og så en svak kurve ned igjen.
- Hvordan har du det med Jesus i dag?
- Det er nok et fjernt kapittel, men jeg er opptatt av religion, også ut fra et darwinistisk ståsted. Menneskene ville ikke ha utviklet religionen og bevart den så lenge, hvis det ikke ga oss et fortrinn som art. Alle kulturer har det. Men det jeg ikke fatter, er at en kristen, en hindu, en muslim eller en shintoist kan stå fram å si: Det er vi som har den rette religionen. Det er jo en umulighet. Bare det at alle tror at de har den rette guden, er for... eh...
Han stanser, leter etter det riktige ordet.
- Forunderlig?
- For dumt. Men alle de store verdensreligionene har veldig god litteratur i bunn, og bare det gjør dem spennende. Det jeg reagerer på, er at folk er så skråsikre. Ikke bare innenfor religion, men på alle felt. Musikk, litteratur, mat. Nei, jeg kan ikke spise sånt brød, den olivenoljen er, å nei!
Jan Kjærstad er en særdeles belest mann. Over hundre bøker i året, leser han, og det er nok derfor han har fått et rykte som kunnskapsrik.
- Det er rart hvordan slike myter oppstår. Jeg husker at Kjartan Fløgstad en gang sa til meg: «Du må huske at den du blir i offentligheten, er summen av de første misforståelsene». Du får en merkelapp, og den får du aldri av deg igjen.
- Merkelappen kunnskapsrik er ikke den verste?
- Nei, men jeg er ikke det. Jeg har god korttidshukommelse, men dårlig langtidshukommelse. Jeg husker nesten ikke noe som helst. Og selv om jeg leser mye, er det langt mellom bøkene som blir sittende i kroppen. Selv når man leser verdenslitteraturen, er det sånn. Du er ikke disponert for å like alle gode bøker. Du er på ulike steder i livet. Det du ikke skjønte da du var 30, går rett i fletta på deg når du er 60.
- Karl Ove Knausgårds bøker traff ikke deg?
- Det traff meg veldig som prosjekt, men ikke som... hva skal jeg si? Enkeltbøker. Men jeg vil ikke under tortur si at det var dårlig. I hvert fall ikke noe dårligere enn alt annet. Tvert om, det er partier der han skriver skjorta av de aller fleste. Men selve innholdet i de bøkene er ikke min kopp med te, for å bruke en klisjé.
Det var i januar 2010 han skrev kronikken der han stilte spørsmål ved kritikernes unisone hyllest av Knausgård. «Nesegrus naivitet og saueflokkmentalitet preger måten Karl Ove Knausgårds store verk er mottatt på», skrev han.
- Var det irritasjon og misunnelse som fikk deg til å skrive den kronikken?
- Nei, det var et forsøk på å si noe om den homogene stemmen fra kritikerkorpset. Jeg etterlyste motstemmer.
- Men dersom kritikerne faktisk var genuint og unisont begeistret?
- Ja, og de forsvarte seg med nebb og klør, og nå viser det seg at kritikerne i Sverige og Danmark også er begeistret. Så det viser at Knausgård treffer noe.
- Når en forfatter kritiserer kolleger, vil motivene alltid mistenkeliggjøres?
- Ja, og det ble gjort til gagns. Og i et darwinistisk perspektiv kunne man se på dette som en kamp om ressurser og status, men hvis det var så enkelt, ville jeg ikke gjort det. Jeg er ikke dum. Hvorfor skrev jeg den kronikken?
- Irritasjon og misunnelse over hans suksess?
- Men jeg har jo hatt suksess selv. Det er en dårlig slutning.
- Men det utelukker ikke at du er misunnelig. Tvert om.
- Misunnelse er alltid et motiv, men ikke her. Irritasjon kjøper jeg mer. Nei, det var veldig, veldig mislykket, det er ikke mer å si om det. Jeg skal aldri mer starte litteraturdebatter.
- Det var modig i hvert fall, sier Graff.
- Jo, takk. Det var det som gikk igjen. Modig og betimelig, men ingen av dem som sa det, kom på banen. Det ante meg tidlig at dette ikke ville gagne meg, men jeg er genuint opptatt av kritikk og litteratur, og håpet at dette ville få gehør. Jeg er nok en naiv fyr. Men Knausgård og jeg har en verdig og kollegial kommunikasjon.
- I motsetning til Dag Solstad?
- Ja, med ham er det ingen kommunikasjon. Jeg tror han har et sterkt negativt forhold til meg. Han har flere ganger sagt offentlig at han misliker mitt forfatterskap.
- Liker du hans forfatterskap?
- Jaaa. I hvert fall de bøkene jeg har lest. «Armand V» likte jeg rent formmessig. Spennende prosjekt, så ære være ham. Jeg har ikke snakket ordentlig med ham siden 1984, tror jeg. Og i 1996, så mente jeg offentlig noe om hans forfatterskap, og etter det, i 15 år, er jeg blitt invitert til alle seminarer om Dag Solstad. De tror at jeg er den eneste som har ytret meg kritisk om ham.
I en debatt for 15 år siden stilte Kjærstad det retoriske spørsmålet: «Hvorfor liker alle Dag Solstad?, Jo fordi han er vår tids Sigrid Undset. Han skriver middelalderromaner». Og mens han var i det hjørnet, skrev han i en kronikk: «Det er ikke sant at den største nasjonalparken på Norges fastland heter Hardangervidda. Den heter Dag Solstad».
- Det ligger ikke noe kritisk i de to setningene. Jeg elsker Sigrid Undset og hva er gærent med å være en nasjonalpark?
- He-he. Har du oppsøkt ham for å snakke ut?
- Nei, det er ingen big deal for meg, altså. Hva skulle jeg vinne ved at han synes jeg er en kjempekul fyr? Jeg har egentlig få venner blant forfattere.
- Du har få venner i det hele tatt, har du sagt?
- Ja, jeg omgås mange folk, men har få nære venner.
- Det er vel slik vi alle har det?
- Jo, jeg tror det. Vår menneskelige natur er disponert for å ha 30 venner. Det er det vi klarer å ha oversikt over ifølge evolusjonspsykologien. Da vi løp rundt på savannene, levde vi i flokker på 30- 40 og dem holdt vi rede på. Det stemmer ganske bra med Facebook. Alle har 200000 venner, men det er 30 man slipper helt inn. Der vi har full oversikt over kjærester, ektefeller, barn, hytter, status og rang. Rent teoretisk burde jeg hatt noen flere venner. Min legning er nok mot ensomhet.
- Du trives alene?
- Ja, det er jo det jeg stadig blir spurt om. Hvordan orker du å være så mye alene? Det er en gave, det. Eller en skavank. Det er mange som ikke klarer å skrive, fordi de ikke klarer å være alene. Etter at jeg skilte meg i 1996, var jeg klar for en mental munketilværelse.
- Men slik ble det ikke?
- Etter skilsmissen har jeg vært forelsket to ganger. Plutselig blir kroppen 16 år, og du blir flau, altså. Du ser deg i speilet og vet hvor gammel du er, men kroppen er et helt annet sted, det er hormoner, sanser, ideer og fantasier.
- Det ligger latent i oss?
- Ja. For noen år siden fant jeg ut at jeg har hatt sju ordentlige kjærester. Alle har vært flotte. Noen har endt fint, noen dårlig.
Den siste ordentlige kjæresten traff han for tolv år siden, den 16 år yngre bokdesigneren Terese Moe Leiner. Dermed rykket han tilbake til start og fikk to jenter, som nå er seks og sju år.
- Har det å bli far igjen gjort deg til en dårligere forfatter?
- Det kan godt være. Hvis jeg ikke hadde hatt fire barn, kunne jeg kanskje fått skrevet fire-fem bøker til, men hvem ville betalt den prisen? Kvantitet sier heller ingenting om kvalitet.
Trebindsverket om Jonas Wergeland er Kjærstads magnum opus. Til sammen 1527 informasjonstette sider, et flettverk av historier. Det første bindet «Forføreren» fikk en strålende mottakelse.
- Det overrasket meg litt, for det var ganske sprelsk, helt ukronologisk og helt apsykologisk. Men den gikk rett hjem. Og så kom bind to, «Erobreren», og da tenkte jeg at nå ville jeg få mer applaus. Men så ble den tatt så stygt over hele fjøla. Den nest dårligste norske romanen i det 20. århundre, var det en som skrev. Samme dag som anmeldelsene kom, hadde jeg ni intervjuer i Bibliotekbaren på Bristol. Satt der fra ni om morgenen til klokka seks. Og jeg tenkte: Overlever jeg dette, overlever jeg alt. Jeg har aldri vært så nær å bryte sammen.
- Du fikk skrivesperre etter den boka?
- Ja, da fikk jeg kjempetrøbbel med å skrive siste bind. Jeg mistet motivasjonen og troa på prosjektet. Du lærer ingenting av gode kritikker, men de stimulerer deg, de er som vitamininnsprøytinger, som steroider, det bygger opp egoet, og du gyver løs. Etter den slakten dro jeg ut hit. Det var jo på slutten av ekteskapet også. Jeg satt på svabergene og tenkte: «Nå må jeg bare vente. Giften må ut». Og i november satt jeg i gyngestolen der, og kjente: «Nå er den ute, nå er jeg klar». Det er nok det nærmeste jeg har vært å revurdere hele karrieren. Men så er spørsmålet: Hva skal jeg da gjøre?
- Det er vel i mangel av alternativer som gjør at noen klarer å holde stø kurs?
- Ja, det er noe der.
- Føler du at du er blitt en bedre forfatter?
- Nei. Ja. Nja. Du må hele tiden indoktrinere deg på nyttige selvbedrag, og jeg er ikke dum. Jeg leser biografier og andres bøker, og vet jo at de fleste skriver ikke sine beste bøker på slutten av karrieren. Det er bare nådeløst slik det er. Men noen gjør det. Så ergo tviholder jeg på selvbedraget om at jeg skal være i den lille gruppa. Evnen til begeistring over egne ideer, er en velsignelse. Holder du på det, klarer du å skyve deg inn i en tilstand der du tenker: «Dette blir magisk og fantastisk makeløst». Det er en nyttig bløff, sier han.
- Det er som høydehopperne, de ser lista ligge der, de hausser opp publikum, de slår seg i ansiktet, nå, NÅ! Skal jeg over.•
hop@dagbladet.no
Anbefal artikkelen via e-post
Anbefal artikkelen via mobil
Skriv ut artikkelen