ALBUM: Skal man diskutere Girls er historien til vokalist Christopher Owens umulig å unngå, det var den i 2009 og det er den også i 2011.

Oppvokst i sekten Children of God med en tidvis prostituert mor, senere utbryter og opprørsk punk-rømling og tilslutt altså kritikeryngling og indie-favoritt med rockebandet Girls.  

Tro, håp, kjærlighet

Med den bakgrunnen skal det godt gjøres å forbli uberørt av stemmen mannen gir til materialet som ellers er basert i forholdsvis lettoppfattelige poprock-mønstre. Og skulle man være uvitende om historikken, er risikoen likevel stor for at man lar seg lokke ut i dybden av den kompliserte enkelheten Girls formidler.

På overflaten har bandet hang til livsglad 50- og 60-talls nostalgi med bittersøt ettersmak av Orbinson, Costello og Isaak (ja, Chris Isaak), mens det under overflaten flyter bunnløs lengsel etter tro, håp - og ikke minst kjærlighet - i strie strømmer av melankoli.  

Croonerstil

Den infantile skrangletendensen fra debuten i 2009 har fått utviklet seg til en mer fullendt croonerstil, godt synlig på den gledelig optimistiske «Magic» og også på balladen «Love Like a River» - en slags oppløftende variasjon over Rod Stewarts versjon av «I?d Rather Go Blind».  

Floskelfritt

Girls bar en gang konnotasjoner i retning av rebelsk doprock, disse er behørig lagt til side med «Father, Son, Holy Ghost». Nothing is gonna get any better/if you don?t have a little hope/if you don?t have a little love synger Owens mykt i «Forgiveness», uten å komme med floskler.

Det er godt gjort. Og han har jo rett også.