For en stund siden skrev jeg om belønning som del av barneoppdragelsen. Mine uttalelser skapte stor debatt. Jeg ble overrasket over hvor mange som tilsynelatende mente det er OK å belønne barn for å oppnå det voksne ønsker.

Det er ikke så lenge siden belønning som oppdragelsesmetode erobret det norske markedet. Det brukes også i både barnehager og skoler landet rundt.

Dette reiser spørsmålet om det egentlig er bra med belønning?

For å kunne svare må man skille mellom belønning som gave gitt for barnets prestasjoner, på skolen, på idrettsbanen, i teatergruppa eller ballettklassen. Eller om den gis for ønsket atferd, det vil si når barnet oppfører seg pent ifølge voksnes normer og ambisjoner. Det første har vi gamle tradisjoner for, det har aldri skadet barn eller noen relasjoner mellom voksne og barn. I skolen skapte det en viss konkurranse mellom elevene, men ikke noe alvorlig.

Det andre, å styre og kontrollere barnas atferd ved hjelp av belønning, er etter min mening maktmisbruk. Hvis det ikke er det, kan det bare unnskyldes med et gammeldags syn på barn. De mener barnet oppfører seg dårlig med vilje og for å plage de voksne. Denne teorien har hjerneforskerne lagt død for mange år siden. Men problemet med denne metoden er som ved så mange andre atferdsregulerende metoder, den virker ganske ofte. Dette gjelder spesielt på de mellom 1 og 5 år, men det varer bare for en kort periode. Etter en viss tid gjennomskuer ungene metoden, og reagerer enten med å ignorere systemet eller med å kreve større og flere belønninger.

Et annet problem er at metoden logisk sett krever at man også bruker straff, når belønning slutter å virke. Mange foreldre derimot ser det som den eneste mulighet, og så er vi tilbake til det gamle gulrotsystemet.

I debatten som fulgte mente en del foreldre at det er umulig å oppdra barn uten å benytte straff. Det er i seg selv en litt skremmende holdning. De offisielle metoder som blir brukt i pedagogiske sammenhenger oppfordrer ikke til straff, i hvert fall ikke på en aktiv måte. Spørsmålet om det er mulig å oppdra uten å straffe er besvart for lenge siden. Foreldre over hele verden oppdrar sine barn uten å straffe, så svaret er «Ja, det er mulig». Derfor må vi kanskje omformulere spørsmålet: Finnes det foreldre som ikke kan oppdra sine barn uten å bruke straff eller belønning? Svaret er nok en gang «ja».

Metodene vi foreldre velger å oppdra våre barn etter, er som regel en skjønn blanding av input og opplevelser fra mange ulike kilder. Noen tenker seg veldig om, andre handler mer impulsivt. Inntil videre bygger vi alle på den tradisjon som sier at det er de voksnes rett og plikt å forme sine barn som de selv eller samfunnet synes. Generelt har vi blitt mer humane i metodene vi manipulerer ungene våre på.

(Jeg mener ikke å anklage noen med mitt bruk av ordet manipulere, det er bare en konstatering av hva oppdragelse uansett dreier seg om). Vi har også demokratisert forholdet til barn og unge, og gitt dem større selvstendighet og rett til å treffe egne valg. Begge deler mener jeg er en god idé.

Det problem eller dilemma som mange voksne i dag sliter med, handler egentlig om at de vil det samme som voksne alltid har villet, men med blidere midler. Det er dessverre sjelden mulig.
Det stiller oss overfor valget; vil vi finne nye og mer effektive midler, eller vil vi overveie våre krav og forventninger.

De fleste foreldre vil for eksempel gjerne at barna sitter relativt rolig ved bordet og spiser pent. Opp gjennom oppveksten min hadde jeg en kamerat som det var et privilegium å spise middag hos. I denne familien fløt praten fritt, man koste seg og hadde det ikke travelt med å komme seg videre. I alle andre familier, også min egen, var stemningen anstrengt og med holdningen: «Barn skal sees, men ikke høres». Her gjaldt det bare å unngå kjeft og straff, få det hele overstått fortest mulig, og komme seg ut i frisk luft.

I dag opplever mange familier et ubehagelig kaos rundt middagsbordet, et kaos som alltid skyldes manglende eller dårlig ledelse. (Det skyldes nemlig ikke at ikke ungene har lyst til å hygge seg sammen med familien). De voksne i disse familier får nå tilbudt et ledelsesverktøy som heter belønning: «Hvis du sitter pent og spiser opp maten din får du ...!» Er dette en anstendig måte å kompensere for dårlig lederskap, eller en gunstig erstatning for gode relasjoner? Jeg synes ikke det, men det gjør meg ikke til et bedre menneske enn dem som synes noe annet. Vi har bare ulike verdier.

I den nevnte artikkelen skrev jeg at det virkelige problemet er det skjulte budskapet i belønningen:«Jeg har ikke tillit til at du vil oppføre deg ordentlig, om jeg ikke belønner deg». Det er mer et mistillitsvotum til barna enn en veldokumentert evne og vilje til å tilpasse seg, eller samarbeide, som jeg kaller det. Denne mangelen på tillit fra de voksnes side setter ofte dype eksistensielle spor i barnets utvikling, spesielt når det gjelder selvbilde og selvfølelse. Metoden er altså farligere jo lengre og bedre den virker. Det er nå også sånn at belønningsmetodene ikke er oppfunnet for å fremme barns trivsel og utvikling, men som en slags nødløsning for usikre og rådville foreldre som med metodene får en viss sikkerhet når det gjelder egen atferd.

Om dette er sant eller ikke, dreier seg om våre verdier og langsiktige mål. Hva vil vi, og hvorfor vil vi det? De aller fleste foreldre jeg møter vil svært gjerne at barna deres vokser opp med mye selvtillit og selvfølelse, (ulikt mine foreldres generasjon, som ikke hadde det på sin dagsorden).

Belønning og ros som atferdsregulerende verktøy har det til felles at de utløser endorfiner i hjernen. Et hormon som gir en kortvarig lykkefølelse på samme måte som trening eller shopping, men som ikke lagrer seg i det enkelte menneskes identitet og selvbilde.

Det skaper ikke eksistensiell substans, men heller den form for avhengighet som vi alle kjenner som et konstant behov for å bli bekreftet utenfra.

Jeg skrev videre: «Jeg har et gammelt og gjennomprøvd prinsipp når det gjelder den slags. Hvis det fungerer i samspill mellom voksne, fungerer det også mellom voksne og barn. En hvilken som helst kvinne eller mann som prøver å regulere sin partners eller venners atferd ved hjelp av belønning blir fort gjort til latter».

La oss forestille oss at min kone er misfornøyd med at jeg bruker søndag formiddag til å skrive en spalte i stedet for å kose meg med henne, og gir uttrykk for dette. Hvis jeg for alvor trodde på belønning som en verdifull måte å bygge og utvikle kjærlighetsrelasjoner på, kunne jeg si:

«Hvis du kan være stille til jeg er ferdig med å skrive kan vi ta en tur på stranda i ettermiddag». Slik reduseres kjærligheten til forretning og hestehandel. Den eneste forskjell av betydning på min kone og mitt barn, er at mitt barn elsker meg betingelsesløst, og er derfor er mye lettere å manipulere, hvis det er det jeg ønsker.•