ANMELDELSE: «Jeg drømmer altfor ofte at jeg går ned i kjelleren, låser opp våpenskapet, tar fram rifla, lader, stikker løpet i kjeften og trekker av. Så våkner jeg, våt av svette og med skuddet rungende i ørene. Jeg vet ikke, før eller siden kommer øyeblikket. Hvem kan vite sånt. Vi skal jo alle dø. Det er til å bli sprø av. Mange mener jeg er sprø allerede. Det er jeg vel også. Det er derfor jeg drømmer om å sette punktum. Likevel lever jeg videre som om ingenting har skjedd.»

Forbilledlig enkelt

Dette er ikke bare et sitat fra en av de tjue i kortprosastykkene i «Talent for lykke.» Det er hele fortellingen. Riktignok den aller korteste, og heller ikke den aller beste i denne samlingen på knappe 100 sider. Men den sier noe om hvor stramme disse stykkene er, og hvor enkelt det kan gjøres.

Den viser også hvor god påfuglen Behn kan være, når han ikke faller for fristelsen å bruse med fjærene.

I en samling der temaet er desperasjonen som lurer bak våre små liv, mens vi rusler videre med et tvetydig talent for lykke, triste som faen.    

Desperate menn

Åpningsnovellen «Alt blir som før» er forbilledlig litterært håndverk: Om en mann som unngår å se på en ødelagt sykkel, prøver forgjeves å kaste den, inntil han tar motet til seg og gir opp:

«Jeg setter sykkelen i stand. Jeg pusser bort all rust og skrur den sammen. Det blir som før», sier han til kona. «Tror du...?» svarer hun.

Vi aner ikke hvilken tragedie som skjuler seg bak den ødelagte sykkelen. Et forulykket barn, en forbrytelse? Vi vet bare at det er urovekkende, vist ved den åpne enkelhet virkelig gode noveller kan ha.

Innhentes av hverdag

Mange av stykkene handler om utroskap, sjalusi, om ektemenn og fedre som forgjeves prøver å komme seg vekk, men som hankes inn igjen av hverdagen. Best vist i tittelnovellen, om han som tar bilen og reiser fra kone og barn, kolliderer og vender hjem med amputerte ben.

Den avsluttes med det tørrvittig forsiktige «Han smilte tappert, uten helt å forstå hva det var han skulle lære av alt dette.»

Seks på terningen

I disse voluminøse og ambisiøse romaners tid, er det befriende å lese noe så håndverksmessig stramt, enkelt og for så vidt også beskjedent som «Talent for lykke».

Behn har talent for kortprosa, og gjorde lurt i å vende tilbake til redaktør Bjørn Aagenæs og Kolon forlag, etter en runde med noen sprikende romaner på Gyldendal.

Det er nå Ari Behn hadde fortjent sitt terningkast seks.