ANMELDELSE: Da faren drukner sønnens hund, blir alt verre for den lille familien. Sønnen går som på nåler, styrt av farens uberegnelighet. Moren skygger unna.

Smertelige far-sønn-relasjoner har vi lest om før, men debutant Sondre Midthun gjør historien ny, god og vond i «Kom aldri nærmere».

Impulsstyrt

Sjette bok i Cappelen Damms serie med bøker skrevet av forfattere under tretti år, «20 under 30,» er en sønns blikk på oppveksten. I rammehistorien oppsøker han faren og bygda etter mange år uten kontakt, mens hoveddelen av romanen er en episodisk skildring av barndommen, og av en far som skaper uttrygghet og opprivende situasjoner:

Som da faren på impuls beslutter at alle familiefotoene skal brennes, og at de kun skal beholde tre bilder hver. «Men du, du kan bare ta to,» sier han plutselig til sønnen. Han har oppdaget at gutten tidligere på dagen har lurt unna et bilde av den dypt savnende hunden.

Senere, da tennvæsken gjør bålet hissigere: «Mor og jeg tok noen steg bakover. Far sto upåvirket foran flammene, stirret tomt inn i varmen. Han dro bildene sine frem fra innerlommen, kastet alle tre på bålet og forsvant inn i huset.»

Passe nært

Etter en nølende åpning med litt uryddig språkføring, skriver Midthun klart og godt.

Barndomsskildringen har mest tyngde. Særlig guttens schizofrene forhold til faren kommer godt frem. Fortelleren er redd ham, samtidig er de jo kamerater, de to. Faren gjør gutten til en forbundsfelle, også i forholdet til moren. Vi delte dette stusselige øyeblikket, står det et sted der de to hoderystende betrakter morens skrøpelighet.

At Midthun greier å gjøre denne farsfiguren til et menneske man også får vondt av, er kanskje det mest imponerende.

Selv om «Kom aldri nærmere» (tittelen minner om Trond Kirkevågs bok «Kom ikke nærmere,» om det kompliserte forholdet til hans far) er mørk i innhold, er lesningen lystbetont.

Midthun skriver med et følsomt og kontrollert språk, og en distanse som gjør at stoffet ikke blir kvelende. Boka er en løfterik debut og blir en av høstens sterkeste.