ANMELDELSE: «Hva er det med det å elske noen, som kan gå så fryktelig galt?», spør fortelleren, den forhenværende tannlege Karl Meyer, på side 187 i Stig Sæterbakkens nye roman. Da er det ikke mye igjen av ham.

Vi har fulgt Meyer gjennom bunnløs sorg, den ytterste fortvilelse, og forbi, inn dit hvor hans pålitelighet som forteller er gått i oppløsning. Hans beveggrunner ligger i mørke. Og ennå er vi ikke gjennom natten.

Ekteskapsskildring

Karl Meyers atten år gamle sønn har tatt sitt eget liv. Boka begynner med en skildring  av dyp, uhåndterlig sorg. Deretter følger et langt tilbakeblikk, hvor blir vi kjent med Meyers tilværelse slik den var.

Ekteskapsskildringen er den delen av boka som minner mest om tidligere Sæterbakken-tekster. Gjennom den lærer vi også årsaken til den skyldfølelsen som skal bli et sentralt motiv i bokas andre del, der romanen gradvis tar form av en skrekkfortelling.

Språklig presisjon

Det er vondt, men også givende å lese, først og fremst fordi Sæterbakken skriver enormt godt. Språket blir aldri noe skjold eller filter, tvert imot, det borer seg inn i mørket, med en presisjon og oppfinnsomhet i billedbruken som paradoksalt nok føles befriende:

«Tankene var som dårlige tegninger», skriver han, «de måtte rives i stykker med en gang». Og: «Jeg som var sikker på at jeg aldri ville le igjen, jeg lo så det kjentes som jeg hadde et dyr inni meg som prøvde å spise seg ut». Og: «da jeg etterpå sto ved vinduet og kikket ut på den demrende dagen, var det med roen, lik et dryss av finsiktet sand gjennom kroppen, til en som vet at han ikke lenger har noe å frykte».

Særpreget formidler

Sæterbakken har allerede vært aktuell to ganger tidligere i år. For bare noen uker siden kom utkom essayet «Det fryktinngydende» som boksingel på Flamme Forlag.

Og i sommer introduserte Bokvennen forlag serien «Stig Sæterbakkens utvalgte» med den norske oversettelsen av Roland Topors «Leieboeren». En serie jeg ser frem til å følge, for Sæterbakken har lenge fungert som en særpreget litteraturformidler, med sitt virke i skrivekunstens mørkeste kroker. Han har blant annet oversatt en av skrekken og angstens mestere, Edgar Allan Poe.

Lek med motiver

I andre del av «Gjennom natten» drar han veksel på slik sjangerkunnskap. Der følger vi Karl Meyer på en reise gjennom Europa, der hans oppløsning som menneske speiles i en serie marerittaktige sekvenser. Her skildres labyrintiske byer, anorektiske dverger og hjemsøkte hus.

Ingen av de enkelte bestanddelene er spesielt originale, det dreier seg snarere om en lek med kjente motiver, men Sæterbakken viser at han mestrer klassisk, fryktinngytende fortellerteknikk. Han klarer å la den grufulle sannheten sive sakte inn i fortellingen, og holde igjen avsløringen helt til slutt.

Siste avsnitt kastet i hvert fall denne leseren hodekulls tilbake inn i boken.