ANMELDELSE: Når dyr utfører voldshandlinger mot hverandre i tegneserieform er det med humor vi som oftest reagerer. Det er nok grunnen til at jeg aldri har lagt skikkelig merke til hvor voldsbefengt Jasons tegneserieunivers er.

I «De 100000 dødes øy» er derimot volden slående og mer skrekkframkallende, for denne gangen er dyrene som utfører den på valpestadiet.

Forlatt av faren

Gweny, som blir karakterisert som «en veldig stygg jente», er på leting etter faren sin som forsvant fem år tidligere. Han dro fra kone og barn for å oppspore en sjørøverskatt han hadde funnet et kart til. Jakten bringer Gweny, sammen med en tvilsom gjeng sjørøvere, til de 100000 dødes øy.

Øya huser derimot ingen skatt, men en torturskole.

Gweny må gjennom en rekke prøvelser for å finne ut hva som har skjedd med faren. Boka må ha en av de dårligste timingene i forhold til 22.7., men det er ingenting her å ta anstøt av. Det er en mørk, surrealistisk samfunnssatire uten snev av voldsforherligelse.

Fransk manus

Den franske tegneserieskaperen Fabien Vehlmann har skrevet manuset til «De 100000 dødes øy». Historien føyer seg sømløst inn med de mer actionpregede albumene Jason har utgitt de siste åra.

Fargeleggingen er også denne gangen utført av Hubert og baserer seg på helsider i ulike, duse fargekombinasjoner. Hubert kunne godt ha videreutviklet stilen litt, denne fargeleggingen begynner å bli forutsigbar.

Jeg tar meg i å savne den mer eksperimentelle og sparsommelige fargeleggingen fra blant annet «Jernvognen», eller Jasons rene svart-hvitt-utgivelser som satte karakterene mer i fokus.

Veien videre

De siste åra har Jason fått en mer plotfokusert og handlingsmettet stil.

Men Jason og Vehlmann har beholdt det unike «jasonske», og et videre samarbeid mellom de to ville helt klart kunne by på flere snodige, satiriske eventyr for voksne.