ANMELDELSE: Thrillere handler ikke om gamle damer som sitter i en stol og lurer på om de skal ta seg et glass saft. Her skal det være høyt tempo og lite grubling. Jeg tror likevel aldri jeg har lest en som har inneholdt så mye ytre handling som denne.

Det går unna, og det er i grunnen både bra og dårlig. Dårlig fordi det skjer så mye at begivenhetene tenderer mot å slå hverandre i hjel. Bra fordi det beviser at Sidsel Dalen har et udiskutabelt talent for sjangeren.

Mia Mikkelsen

Forfatteren legger opp til en kompleks fortelling med mange karakterer og begivenheter som hun på ganske imponerende vis klarer å nøste sammen mot slutten.

Journalist Mia Mikkelsen blir bedt om å ta sluttpakke av sin tabloide sjef, som synes gravejournalistikken hennes tar for lang tid. Mikkelsen takker isteden ja til et tilbud om å dekke det norske oljeeventyret i Brasil.

I Rio oppdager hun at den angivelig bærekraftige forvaltningen av oljeforekomstene under Amazonas' regnskog i realiteten er en kynisk profittindustri som går over lik for å få opp det svarte gullet.

Begrensningens kunst

Det snakkes ofte om romankarakterers utvikling. Noen forfattere etterstreber det, andre bryr seg ikke om det. Sidsel Dalens karakterer gjennomgår ikke så mye indre utvikling, men ingen forblir uberørt av den ytre handlingen.

De blir lemlestet, skilt, ruinert, drept, rike. Alt sammen i et tempo som er så høyt at leseren knapt har rukket å venne seg til den ene skjebnen før den snus til sin diametrale motsetning.            

Dalen kan mye om både oljebransjen og Brasil. Det bidrar til å gi historien farge og troverdighet, men også her tenderer det mot å bli for mye, ikke minst fordi den forslitte forestillingen om at brasilianere er så glade og danser hele dagen blir liggende som en slags grunnerkjennelse gjennom hele fortellingen.            

Likevel: Sidsel Dalen har skrevet en underholdende bok som beviser at hun som thrillerforfatter har havnet på rett hylle. Neste gang gjelder det bare å begrense seg litt mer.