ANMELDELSE: «Du vasser i gjørme opp til anklene mens pistrende rotter rømmer unna, men du bryr deg ikke, enser ikke den klamme heten som klistrer skjorten din til ryggen, heller ikke den kvalme lukten av råttent treverk, olje og dyrekadavre; du glir flere ganger, faller og kaver i gjørmen, men reiser deg opp igjen og går videre, famler deg frem til den skjeve benken ( ). Du kan være forfatter, kanskje hete Gert Nygårdshaug».

Jøss, tenker jeg, skal Gert Nygårdshaugs plutselig ta en Knausgård nå? Eller rettere sagt, vise leserne hvordan ekte menn med levd liv skriver selvbiografier - ikke sånne puslete stilsnekkere som Knausgård.    

Katastroferoman

Men - puh - den nokså jålete innledningen er kun en prolog. Vi tar et sprang femten tjue år frem i tid. To menn med gevær jager gjennom regnskogen i Virunga Nasjonalpark øst i Kongo. De er på jakt etter Nelson. Han skal skytes. Da Nelson tilslutt ligger der med en kule for pannen, får leseren seg en overraskelse.

Dem er det forresten mange av i «Chimera», som omtales som en øko-thriller. Den er snarere en dystopi med science-fictionaktige elementer, en syndeflodsaktig katastroferoman. Et lite paradoks, med tanke på at Nygårdshaug har viet mye av sitt forfatterliv til å hamre løs på kristen overtro.  

Slimete monstermaneter

Vi befinner oss på den høyteknologiske forskningsstasjonen CORAC. Den er opprettet av FNs klimapanel, i den hensikt å sjekke jordas tilstand, som er katastrofal. Her skildres en klode i ferd med å kollapse av flommer og ekstremtørke. Slimete monstermaneter dreper alt liv i havet. De korrupte regimene er så grådige at ingenting virkelig gjøres.

Aller verst - og det er et sentralt tema i denne boka - det er for sent. Befolkningsveksten er så stor at jorda allerede er overbelastet. Vi har ikke mat nok til alle. Energikildene vil snart ta slutt. Vi drukner i vårt eget søppel.  

MacLean

Selve settingen minner om Alistair MacLean: En gruppe vitenskapsmenn,- og kvinner er isolert på en forskningsstasjon. De gjør et grufull funn. En liten bosetning med buskmenn blir funnet døde, kun en vettskremt guttunge har overlevd. Litt senere forsvinner en av vitenskapsmennene, mens en mystisk eremitt lusker rundt.

I motsetning til MacLean dreier det seg ikke om kald krig. Fienden kommer fra naturen selv. «Chimera» er navnet på et virus, med virkninger som overgår de verste skrekkscenario noen har kunnet forestille seg. Stasjonens russiske virolog er skrekkslagen. Det er også bokas helt, den norske veterinærspesialisten og skarpskytteren Karl Iver Lyngvin.  

I likhet med øko-thrilleren «Mengele zoo», handler det om gode mennesker som må ta umulige valg for å redde verden. Profesjonell som Nygårdshaug er, porsjonerer han ut dramatikken gjennom ledetråder, løse tråder og snedige sammenhenger. Det går langsomt.

Massiv faktamengde

Nygårdshaug lesser som vanlig på med en mengde fakta, noe mer relevant enn andre. Det er aldri uinteressant, men går selvsagt på bekostning av drivet i boka.

Mer utilsiktet fra Nygårdshaug: Faktamengden er så massiv at en begrensning ville gitt varskuene større virkning. Det ville også et langt strammere persongalleri. Her introduseres så mange verdensberømte vitenskapsfolk at jeg mister helt oversikten. Og så er han en jåle, gourmeten Nygårdshaug. Selv her, langt inne i jungelen, i en roman som handler om at vi ikke har mat til en tredjedel av verdens befolkning, har han plassert to gourmetkokker. De serverer «velsmakende og sublime, nærmest transcendente» lekre retter; det ypperste av fransk og italiensk kokekunst. Og dette er ikke lagt inn som et ironisk paradoks.

Like parodisk blir hans macho-mas. Han er ingen stilsnekker, og klisjèene står i kø. Som når han lar sine barske helter motvillig bli berørt, blir det både plumpt og sentimentalt.

Plagsomme kvinner

Den nesten parodiske helten Karl Iver sammenliknes med jerven; en ensom jeger som skyr forpliktelser. Da får han det ikke lett, når han møter kvinnen i sitt liv:

«Igjen var han blitt taus, plaget av det faktum at postkoitale kvinner fortsatte den prekoitale intimiteten på det personlige plan; hvor ofte hadde han ikke opplevd dette?»  

Joda. Dette er utvilsomt Nygårdshaug. Kokett og ikke akkurat smålåten. Men Nygårdshaugs bøker er aldri likegyldige. De har nettopp det engasjement han med rette etterlyser hos den yngre generasjon forfattere.

Det er skremmende å lese «Chimera», mens regnet flommer i unaturlig store mengder utenfor stuevinduet, og halve Afrika tørker ut.

Det betyr at miljøforkjemperen Nygårdshaug har lykkes med denne boka, som har en uhyggelig snedig psykologisk avslutning.