ANMELDELSE: Det er en skjebnens ironi at Isabel Allendes siste roman «Maya» lanseres uka etter at sirkus-Samartin martret det litterære Norge.

Allendes gjennomført profesjonelle roman, der «magien» ganske forsiktig er bakt inn, viser med all mulig tydelighet at Samartin kun er en vulgarisert kopi av sin påståtte inspirasjonskilde.

Den nitten år gamle jeg-fortelleren Maya, har flyktet til en liten landsby på den chilenske øya Chiloè, der hun bor hos gamle Manuel, en venn av Mayas chilenske bestemor. Maya er jaget av FBI, Interpol og en kriminell mafia i Las Vegas. Hun er jaget av vonde minner, og av abstinenser etter dop,- og alkoholmisbruk.    

Pinochets ofre

Skiftevis forteller Maya om livet på den værharde øya, dit ofre for Pinochet engang ble sendt i eksil. Allende er på kjent mark gjennom skildringen av samholdet og originalene i den frodige chilenske landsbyen, der forfrosne og traumatiserte Maya etter hvert mykner.

Det kunne blitt for mye idyll, hadde ikke Allende vært proff nok til å legge inn noen mørke skyer. Som at bestefedrene ikke sjelden også er fedre til sine barnebarn.

Dophelvete i Los Angeles

Etter den usedvanlig sterke «Paula» (1995), der Allende skriver om det siste året med sin dødssyke datter, har det å overleve dyp sorg vært et tema hos henne.

Det er det også i denne boka. Maya vokste opp i California hos den eksentriske bestemoren Nini og  hennes ektemann, elskelige Popo. Den svarte astronomiprofessoren Popo døde da Maya var seksten. Da begynte en helvetespiral som endte på gata i Los Angeles. Med den samme profesjonelle frodighet som skildringen av landsbyoriginalene, får vi høre om kyniske dophandlere, voldtekter og seksten år gamle uteliggere; den moderne tids spedalske.

Parallellføring

Mest elegant er parallellføringen av de to søvnløse eksilantene. Unge Maya, med mareritt fra storbyens helvete. Gamle Manuel, med mareritt fra Pinochets torturkamre.

Begge martret av fortiden, begge i dyp sorg. Allende bruker kriminallitterære teknikker for å nøste opp trådene i deres fortid.

I en fantastisk roman som viser at det fremdeles går an å skrive pageturnere blottet for klisjeer.