ANMELDELSE: Av og til møter man folk som forteller alle bøkene de har lest det siste halvåret. Denne boka er sånn, og den har absolutt sin sjarm, det pøses på med referanser og eksempler.

Teksten er ikke drøftende og problematiserende, den er heller ikke kritisk eller ironisk. Forfatteren vil både underholde og lære noe bort, og boka er absolutt leseverdig.

Forfatteren tar utgangspunkt i sitt liv som ungdom, student og voksen. Fra de personlige eksemplene jumper Stenvik rett over i teorien uten om og men, bekymrer seg sjelden for å generalisere på spinkelt grunnlag. Denne gonzo-stilen krever en frekk forfatter som ikke er redd for akademias rødpenner.

Mangler begrunnelse

Boka handler om det mennesket avskyr. Samtidig er det noen som liker det. Er møkka natur eller kultur? Det virker som om Bår Stenvik heller mot at det som gjør oss kvalme er natur.

Det virker også som om han mener at følelsen av avsky for det urene, gir mennesket et slags medfødt moralsk kompass. Det virker også som om han godtar ideen om at det fins en genetisk basis for avsky, selv om han gjør oppmerksom på at objektet for avsky er i stadig forandring.

I ei bok med kultur i tittelen hadde det ikke vært av veien med en forklaring på hva det skulle bety at handlinger og atferd er genetisk bestemt. Hva betyr det å si at «vi er biomekaniske vesener»?

Roper etter begrunnelse

Her er det mange påstander som roper etter en begrunnelse; for eksempel, er biologien mekanisk? Og om så var tilfelle, hvorfor er forfatteren så opptatt av sjel og legeme? Descartes utnevnes til opplysningsfilosof, det er tvilsomt, de viktigste opplysningsfilosofene er materialistiske og kvitter seg med sjel og legeme-dualismen.

Hvorfor gjør ikke Bår Stenvik det samme? Er ikke adrenalin, endorfiner og gener hans definisjon av sjel?

Stenvik nevner at avhengighet, som alkoholisme, skyldes et uheldig sett med gener. Det er litt uklart om han mener dette selv. Hvorfor nevner han ikke at begrepet avhengighet i det siste er problematisert i en retning som kanskje ikke gjør det så relevant å bruke termen alkoholisme?

Det gylne imperativ

På side 199 nevnes Kants «gylne imperativ». Hvis dette er et forsøk på å være morsom er det vellykket.

Kants imperativ er langt fra gyllent, det er kategorisk. Det er den velkjente regelen som er gyllen.

Hva er feilen med å smelte disse prinsippene så elegant sammen? Den gylne regel og det kategoriske imperativ er som ild og vann.