ALBUM: «Lang natts ferd mot dag» er album nummer sju fra Hjerterknekt. Siden den fine debuten «Ny morgen - ny dag» i 1993, toppet med radiovennlige «Slipp meg inn», har hadelendingen Henning Klevmark og Co. vært trofaste leverandører av country og countryrock på norsk, med gjestevisitter i pop- og rocklandskapet.

Dessverre har de nå forkastet det som er blitt en signatur for bandet, dynamisk, akustisk musikk, til fordel for et røffere uttrykk. Det er mulig det var viktig å rase fra seg, men resultatet er at bandet faller mellom flere stoler. 

De har vært i dette nabolaget før, men har aldri vært mer rocka.

Lysere plate

Mens forrige plate, mer countryinspirerte «Et langsomt farvel», var mørk og svært personlig, har «Lang natts ferd mot dag» en lysere stemning. Om lengsel fortsatt er et tema i flere av låtene, er ikke forsoningen langt unna. Men kjærlighetssorgen, blandet med håpet om at hun kommer tilbake, er et stadig tilbakevendende tema.

Stilmessig er Hjerterknekt nærmere Bruce Springsteens E. Street Band og en punka Ulf Lundell enn Hellbillies.

Et par av låtene, og særlig banale «Med din hånd i min», plasker faktisk i danseband-dammen, kanskje uten at det er tilsiktet. Det skyldes særlig et arrangement der Maria Zimmermanns trauste «Frem fra glemselen»-stemme er for framtredende.

Gitarrock

Men allerede i neste spor får bandet bokstavelig talt «Blod på tann», og trøkket er intenst og atskillig større. «Kristina» og «Såra soldat» er desperate, gitarbaserte rockelåter, mens «Våge elske» og albumets absolutte høydepunkt, «Farger», dyrker sårheten. «Farger» tar tempoet noe ned helt på tampen, en rørende låt i musikalske omgivelser vi gjerne ville hørt mer av.  

For - dette blir for sprikende. Klevmark og gitarist og produsent Vidar Løvstad burde bestemt seg for hvor de ville være - og holdt seg der. 

Nettopp denne hoppingen - fra countryinspirert rock til beinhard rock på grensa til punk -  bidrar til et flakkende uttrykk som ikke kler det sympatiske bandet fra Harestua.