ANTHRAX: Opptakten til denne plata har fortont seg som den reneste Hotel Cæsar-såpen. Vokalister har kommet og gått og intrigene har fått blomstre fritt på diverse sladreforum. Til slutt endte de opp med tilnærmet samme besetning som spilte inn klassisk «Among the Living» og resultatet er slettes ikke ueffent.

De klassiske mosh-partiene er det mange av, den oppjagede riffingen inntakt og Joey Belladona synger fortsatt så tupéen reiser seg.

Du finner ingen «Indians» eller «Caught in a Mosh» her, men «Earth on Hell» og «Fight 'Em Till You Can't» er ikke så langt unna. Med andre ord en finfin tilbakekomst. La oss håpe det varer.

DREAM THEATER: Et Dream Theater uten Mike Portnoy kan for mange sidestilles med et Iron Maiden uten Steve Harris. Ikke fordi at trommespillet hans er umulig å følge opp, Mike Mangini er utvilsomt en mer enn kvalifisert arvtager rent spillemessig, men Portnoy var nå en gang en av de som startet bandet og hadde visjonene.

Sannsynligvis har han også hatt en avgjørende rolle i klipperommet og vært medvirkende til å gi låter som fort kan avstedkomme som rene teknikkøvelser en uvurderlig nerve. «A Dramatic Turn of Events» mangler i stor grad nettopp dette.

Låtene er enten over toppen sødmefylte og blottet for bitt, eller ofte preget av langtekkelig instrumentalonani. Ikke noe nytt i Dream Theater-sammenheng, men denne gangen mangler den lille brodden som har gjort nerderiet interessant og hevet gruppen opp til å være noe annet enn bare et flinkisband selv om de er aldri så imponerende å lytte til.

EINHERJER: Einherjer fra Haugesund skrider til verket med majestetisk pomp og prakt når de slipper sin første plate på åtte år. Det ljomer i horn og rallende koringer fra begynnelse til slutt.

Gjengen har tidligere slitt med et litt odd tonespråk som har hatt vanskelig for å sette seg i øret. Det har de i stor grad fått bukt med her, selv om det tidvis blir mer staffasje enn skarpskåren låtskriverkunst.

Best er de på den episke avslutningen «Balladen om Byfrost», som med sine tydlige referanser til Bathorys «Blood Fire Death» makter å kombinere både det orkestrale og de gode melodiene. Mer av den slags.

ÅRABROT: «Revenge» avsluttet det misantropiske konseptet om mørket i mennesket. Nå er det nye takter og «Solar Anus» er ettersigende inspirert og oppkalt etter den franske filosofen og forfatteren Georges Bataille.

Skjønt, mye lystigere er ikke Årabrot blitt på sine noe eldre dager.

Det handler fortsatt om eksistensiell angst og en verden i forfall. Denne uhyggen er lappet sammen over gjengens karakteristiske minimalistiske og knugende dronemelodier, men de sprer seg mer til sidene denne gangen.

Den rå og nedstrippede produksjonen er både personlig og full av nerve. Det føles av og til som om vokalist Kjetil Nernes står og skriker eller messer deg inn i øret, eventuelt hulker på skulderen din.

Selv om de i utgangspunktet har et begrenset oppsett, er stemningspaletten ganske sofistikert. Her pøses på med støy i enkelte øyeblikk, mens roen er til å ta og føle på i andre.

Lån gjerne øret til eplekjekke og punka «Madonna Was a Whore» og kvernende «Odine», eller hele albumet om du har nerver til det.

TORCH: Trondheimsbandet Torch har stort sett jobbet i motvind gjennom hele karrieren.

Gjengen bemerket seg tidlig som et over gjennomsnittet dyktig band i en vanskelig sjanger, men der debuten «Death to Perfection» lovet mye på bandfronten, manglet den de store låtene.

På Pt. «IV: A New Beginning»  stiller saken seg noe annerledes. Låtmaterialet er langt mer solid, problemet nå, fem år seinere, er at inflasjonen i sjangeren har nådd latterlige høyder, det er dermed nærmest umulig å skille seg ut.

Torch gjør mye fint i skjæringspunktet Machine Head, Killswitch Engage og Slipknot. Aller best er de når de skriver store refrenger som i «Dreams and Escape Pods».

Men det spørs om det holder i lengden.