ANMELDELSE: Tomas Espedal skriver med en usedvanlig følsomhet for liv og språk.

Hans nye roman, «Imot naturen», er i lange partier en litterær nytelse. Som et helt skriftstykke når boka likevel ikke helt opp mot forfatterens beste.

Naturens nakketak

Hode og hale på romanen er en kjærlighetshistorie. Fortelleren, det skrivende jeget, har elsket og bodd sammen en kvinne som forlater ham. Han går fra en tilstand av lykke, som han ikke tok notis av da den var der, til oppløsning. Han drikker seg ned.

Både kjærligheten til Janne og det som rammer ham når hun drar, er «imot naturen.» Fortelleren blir vill, brytes ned, som alt i naturen brytes ned, men han reflekterer også over at det er imot naturen å elske Janne. Hun er halvparten så gammel som ham.

En kjærlighetshistorie fra 1100-tallet, også den om «skammelig kjærlighet», brukes som parallell for å undersøke fortellerens opplevelse av den kjærligheten.

Videreføring

Formen er som i tidligere bøker: Det oppleves som om det er forfatterens egne lidelser og gleder man innvies i. Det er en slags erkjennelses-, bekjennelses- og erindringslitteratur som minner om Knausgårds seksbindsprosjekt.

Skjønt det poetiske og formfullendte er et sterkere innslag hos Espedal, som rendyrket formen i over et tiår før kollegaen fikk alle til å snakke om den.

Årets bok kan ses som en fortsettelse av «Imot kunsten» (2009), som også hadde «notatbøkene» som undertittel. Men alle Espedals bøker, i alle fall dem utgitt fra 1999, henger sammen. De faller inn i hverandre og forteller om ulike avskygninger av de samme hendelsene i skriverens liv.

Det handler om skrivearbeidet og kjærlighetsarbeidet, om å forlate og bli forlatt. Essensielt er beskrivelsene av tap; av moren, ekskonen, kjæresten, eller bare av en datter som flytter ut. Espedal bekrefter forestillingen at forfattergjerning og en følelse av tap, henger nøye sammen.

Sensuell

De første delene i boka, «Biblioteket» og «Arbeidet, fabrikken» tar pusten fra en. De er sanselige og intense. Mens del en er skildringen av nær (og erotisk) fortid, viser del to den sekstenårige fortelleren, på rygg under maskinene i fabrikkhallen. Denne delen er kanskje bokas vakreste.

Senere øker fornemmelsen av at Espedal kunne brakt mer nytt inn i dette rommet han har skapt. Utvidet det. Kjærlighetshistorien er ikke sterk nok til å besørge dette.

Å anbefale «Imot naturen» er likevel en smal sak: Espedals sensitivitet i blikk og språk går utenpå det meste.