ANMELDELSE: Hvor kommer den fra, den gjenstridige arketypen om den skrullete professor, den distré, forfjamsede, verdensfjerne, uflidde, sosialt klossete fagidioten?

Eksentrikere som insisterer på å leve helt etter eget hode, raringer som bare spiser rå løk til middag, som insisterer på å tjærebre sine gamle treski, kler seg i eplenikkers og staker seg fram med halvt brukne bambusstaver, sykler i tungt regnvær med en plastikkpose på hodet og opprullede teryleneslacks?

Vi trenger ikke holde oss til norsk intelligensia: The Mad Professor er en like utbredt arketyp som Mauritz Hansens «Professor Tanke», og foreleserne ved universiteter i Italia er minst like bustete på hodet som ... ja, for eksempel Arne Næss. Men neppe iført like fillete gensere.


ARNE NÆSS: rikmannssønn, klavertalent, psykoanalytt, filosofant, ablegøyemaker, tindebestiger, naturvern-herold, jet-set-yndling, krypto-newager, hytteboer og bestselgerforfatter.

Mannen som herjet logisk tenkning inn i studenter i tiår etter tiår før han plutselig - vips! - bare sluttet i professoratet, lenge før han måtte.

Ikke bare var han aktiv på nær sagt alle felter der han kom til, han levde også usedvanlig lenge (ble nesten 97) og holdt det gående helt opp til det siste med tull og tøys, flørt og boksing, bøker og opptredener med taler som rett som det var skar ut i digresjoner og utenomsnakk.

Han var eneboer og hyper-sosial - han elsket å få med seg andre ut i eremittlivet.

Eller å svirre rundt på konferanser og evenementer, rundt i verden. Utallige er de/vi som har en individuell nær Næss-opplevelse i sitt curriculum.


VAR HAN FILOSOF? Mye ved Næss kan virke fryktelig rotete. Samtidig brukte han store deler av sitt liv til å prøve å rydde opp i ting. Han ville ustanselig undersøke i hvilken grad det er mulig å vite hva sannhet er, hva kriteriene er for å ha sikker viten, om det finnes felles metodologier for vitenskapene, om det finnes kriterier for «saklighet» - et nøkkelbegrep i Næss-universet.

Kanskje han var en slags filosofisk landmåler, hele tiden ute i terrenget for å sjekke om kartet stemte.

Hans største styrke (og kanskje svakhet) var at han lekende lett kunne kombinere sitt saklighetsdriv med det stikk motsatte — ville ablegøyer og tilsynelatende irrelevante innspill til folk som strevde med å utforme klare tanker. Men nettopp tilsynelatende irrelevante. De ville utspillene kunne være utfordringer til erkjennelse av alternative betingelser.


NÆSS VAR EN FORSKER som aldri hvilte. Stadig foretok han empiriske undersøkelser av sine omgivelser - det være seg småkryp, laboratorierotter, høye fjell eller ... medmennesker.

Mange av hans eksperimenter med mennesker har fått legendarisk status, og enorm er mengden av anekdoter om en slags sosial nihilisme som han praktiserte.

Vel så gjerne som en biografi over Næss kunne man ønske seg en samling av alle anekdotene — gjerne sortert utfra vederheftighet. Ikke alt har sin rot i virkeligheten, og mye har vokst seg større og morsommere med årene. Men det kan bli en fin bok, ikke bare gøyal.

Ikke minst fordi det også finnes historier som ikke er så hyggelige. Mange opplevde Næss' infantile eksperimentering med dem som ubehagelig, krenkende.

I uforvarende situasjoner kunne han finne på noe sprøtt som satte omgivelsene i forlegenhet, forfjamselse, forskrekkelse, bare fordi han skulle se åssen de reagerte. Kan man bruke mennesker til sånt?


TRULS GJEFSENS bestillingsbiografi er en forbilledlig dimensjonert, sober bok som gjennomgår Næss-livet fra A til Å. I motsetning til trenden i flere av de seneste årenes giga-biografier, kaster han ikke bort plass på gjentakelser og banale detaljer. Boka gjenforteller en god del ablegøyer, men gjør dem ikke til noe hovedpoeng. Gjefsen lar det skinne gjennom at det ikke alltid har vært like trivelig å være i nærheten av den gale professor, men biografien blir aldri utleverende eller fråtsende. Dette er en tekst som ønsker å yte sin gjenstand rettferdighet.

Tullballet får sin fortjente plass, men bare som én av fem hovedlinjer i Næss' liv. 
         
De andre fire er: Familielivet - fødsel, barndom, studietid, kvinnehistorier, ekteskap, avkom - fram til livets aften. Fjellklatringen og livet på hytta Tvergastein, der han sammenlagt tilbrakte omlag 12 år i primitive kår. Det mondene livet med politikk og kjendiseri - Jens Bjørneboe, Diana Ross, Wenche Foss.

Men framfor alt filosofien.


EN VESENTLIG STYRKE ved boka er at den gir grundig oversikt over de mange filosofiske ståsteder og miljøer Næss opererte i. Vi er med i de positivistiske og empiriske bestrebelsene på tidlig 1900-tall, vi er med i pluralisme og possibilisme, vi er med i psykedelisk erkjennelse og dyp-økologi, og vi er med i det som vagt kalles «livsfilosofi».

Gjefsen er god til å vise hvordan Næss til stadighet underminerte sine egne konklusjoner, hvordan de mange ufullendte prosjektene har en egen konsekvens og substans. Og uten at det gjøres eksplisitt i boka, ser vi hvordan Næss er emblematisk for tenkningens utvikling i sin tid - i skjæringspunktet mellom streng empirisme og erkjennelsen av at «alt er mulig».

1900-tallet = Logikk + LSD, rett og slett.
         
Den store kretsen av assistenter som Næss omga seg med, blir behørig presentert, og vi skjønner at han, til tross for sin sosiale sprøhet, fikk folk til å gjøre veldig mye. Til tider kanskje mer enn sunt er. Mange er de av dagens filosofer som vet at de har ytt betydelige, ukrediterte bidrag til Næss' vidstrakte produksjon.


GJEFSEN-BIOGRAFIEN er en enkel konstruksjon - den begynner med begynnelsen, slutter med slutten, og midt i mellom kommer det som er i midten. Den er ikke et egentlig fan-skrift, den er mer som en selvbiografi skrevet av en annen: forfatteren gir Næss-selvet nokså fritt spillerom, uten å utfordre det med refleksjoner og motforestillinger.

Tekstens tonefall kan virke litt nekrolog-aktig - ærefryktsomt, avrundet, encyklopedisk, konfliktløst, imøtekommende. Man snakker jo pent om de døde - iallfall her til lands.
       
Boka er individorientert, den gir lite kontekstualiserende tidsbilder. Næss driver med sitt, men hva driver andre med?

Hva driver danske, svenske og tyske filosofer med i samme periode?


DET ER INTERESSANT (og gøy) å lese om Næss, men boka begrunner ikke helt hvorfor vi skal være interessert i ham - den tar det for gitt, utfra den betydningen Næss allment er tillagt.

En biografi bør vel evne å etablere en selvstendig nødvendighet for sitt emne, iallfall hvis den skal heve seg over det underholdningslitterære, kjendisportretterende her-og-nå-nivå.  


Gjefsen har ikke samarbeidet med Næss' enke, men Kit-fai har likefullt fått god plass i boka, og det kanskje aller søteste Næss-sitatet handler om henne:  

«Nå er jeg sammen med en kineserinne Kit-fai, og bor med henne i Skådalsveien 27 [...] Hun er (selvsagt) tiltalende og tiltrekkende, og ikke større enn at hun får plass i ryggsekken.»