FILM: Det er mange grunner til at Hollywood-produsentene nevner spesialeffektmannskapene sine i aftenbønnen hver kveld.

En av dem er at CGI-teknologi, i tillegg til alt det andre, har muliggjort å gi våre firbente venner ansiktsuttrykk, personlighet og munner som snor seg smidig rundt vokaler og konsonanter - og dermed bekrefte dyreelskende barns indre overbevisning om at de er akkurat som oss.

Varm og vennlig

De siste årene har vi blitt servert de kanskje uunngåelige latskapsprosjektene der bare det at dyrene snakker som mennesker er blitt vurdert til å være så skjellsettende at det å gi dem en historie er blitt ansett for overflødig. «Som hund og katt»-filmene og «Hårete hevn» er skrikende skrekkeksempler.

Så kommer «Zookeeper», produsert av Adam Sandler og frontet av Sandler-makker Kevin James, og anvender effektpaletten på en gjennomtenkt måte, selv om dyrenes CGI-mimikk er enklere og stivere enn i «The Rise of the Planet of The Apes». Familiefilmen er varm og vennlig og, på umiskjennelig Sandler-vis, ganske så fysisk og svært lett tilgjengelig. Det ramles mye.

Keitete

Griffin (James) er dyrenes overoppasser og bestevenn i Franklin Zoo. Han er også, interessant nok, attrådd av to modellvakre kvinner: Ekskjæresten Stephanie (Leslie Bibb) og veterinæren Kate (Rosario Dawson).

Men den keitete Griffin synes kvinner er noe vanskeligere å forstå seg på enn sjiraffer og elefanter, og snart holder dyrene i dyreparken råd under fullmånen for å finne ut hvordan de skal hjelpe ham.

Cher og Stallone

Dyrene får stemmer av Sandler selv og komikerkameratene hans - Judd Apatow, Jon Favreau og Maya Rudolph, blant andre. Det frodige menasjeriet som stadig kommenterer, krangler og gir Griffin tvilsomme kjærlighetsråd basert på sine egne erfaringer fra villmarken bidrar sterkt til at «Zookeeper» blir mer enn en trett sjangerøvelse.

For medbrakte foreldre vil det være småmorsomt å høre Cher og Sylvester Stallone kjekle som tilårskomment løveektepar, samtidig som de små nikkene til de voksne i publikum ikke blir for mange eller for ekskluderende.

Nerdesjarm

Rosario Dawson klarer det kunststykke å utstråle nerdete sjarm i den ofte utakknemlige rollen som kjærestemateriale, og James er sitt sedvanlige joviale jeg.

Og så blir det vel mange unødvendige digresjoner og vinglete omveier underveis. Men enden er god og budskapet sunt: Om du må forandre den du er for å få den du vil ha, er noe galt. Og det er alltid greit å ha en gorilla i bakhånd når det kniper.