ANMELDELSE: «Hva har det å si, denne indre prosessen til Siv, som ikke synes?» spør Hanne Ørstavik leseren halvveis inn i sin nye roman: «Hva har dette å gjøre med det virkelige, det avgjørende, det som hender i verden der ute?»

Å lytte til seg selv

Leserhenvendelsen er et av de mer vellykkede trekkene ved «Hyenene» - en roman om Siv, en kvinnelig forfatter rundt førti, som har reist alene til en tom leilighet i en navnløs by et sted på den engelske sørkysten.

Ikke for å skrive, men «for å undersøke hvordan hun er koblet til verden uten skrivevaieren».

Hun har akkurat avsluttet et langvarig forhold, alt er tomt, både for Siv selv og leserne er utfordringen å lære å lytte etter hvem Siv er, midt i den ordrike tausheten som oppstår når noen oppholder seg alene i et fremmed land.

Inni og utenfor verden

Teksten er vintage Ørstavik, i den forstand at den så vaktsomt utforsker kroppens fornemmelser og hjertets innfall, verden slik den framtrer for oss, aller nærmest og mest intimt.

Det er den samme nærsyntheten som har provosert lesere før: Få norske toppforfattere har splittet kritikerne slik som Ørstavik de siste årene.

Nå møter hun innvendingene direkte i romanen, med et svar som både er karakteristisk og vanskelig å være uenig i:

«Men vit da, at verden begynner i hendene dine. Verden begynner i de hendene du holder boka med. Kan du kjenne dem? ... Er dette et felt som er utenfor verden? Nei, dette er verden, det også. Dette er verden, inni. Og inni er ikke et annet sted. Inni er den andre siden av der der ute. Som finnes hele tiden.»

Selvhjelp

For hovedpersonen Siv er det også forholdet mellom det som er «inni» og det som er «der ute» som står på spill. Gradvis har Ørstaviks forfatterskap blitt lysere, og «Hyenene» er i bunn og grunn en roman om noe så provoserende banalt som å bli «glad i seg selv» (som det pleier å hete på terapeutisk) - for dermed å kunne møte verden.

At teksten tangerer selvhjelpsbøkenes univers underveis bør ikke plage noen. Verre er det at romanen sliter med å realisere den nye åpenheten estetisk.

Leserhenvendelsen midtveis får det til å kile i magen på deg fordi den så plutselig drar opp nye grenser mellom innenfor og utenfor; mellom jeget og andre jeg. Ellers i «Hyenene» er det fortsatt som om det meste er plassert der for å speile Siv.

Både bifigurene og landskapet romanen beveger seg i har preg av kulisser; foran på scenen står Siv og lytter til seg selv.

Slik klarer ikke teksten å bli kvitt sin egen narsissisme, selv om hovedpersonen kanskje gjør det.