ALBUM: Fredag spiller den unge trompeteren Hayden Powell (27) lanseringskonsert for sitt debutalbum «The Attic» på Nasjonal jazzscene i Oslo.

Der, som på plata, har han med seg to andre hyperinteressante up-and-coming-musikere i norsk jazz, pianisten Eyolf Dale og bassisten Jo Skaansar; videre den nederlandske trommeslageren Jasper van Hulten samt vel etablerte Tore Brunborg på saksofon. (På albumet høres også den unge trombonisten Erik Johannesen på noen spor.)

POWELL - engelsk, men oppvokst i Molde og utdannet ved Jazzlinja i Trondheim - gjorde seg positivt bemerket allerede på slutten av 1990-tallet gjennom tradbandet Dixi, og har seinere figurert i bl a Magic Pocket og Trondheim Jazzorkester.

Med «The Attic» leverer han et solid førstealbum som speiler både bakgrunnen hans - det er mye New Orleans i selve tonen - og utviklingen i retning av et moderne, åpent og fritt uttrykk.

Således klinger deler av albumet som studioimprovisasjoner, men gjennomgående er det blues i ulike tapninger som dominerer repertoaret. Powell har også signert de fleste komposisjonene, spiller dem med ulike konstellasjoner der spesielt Dale imponerer, og bekrefter det som mange allerede har ant i flere år: At han er en trompeter og komponist som kommer til å klinge hyppig, klart og kraftig i norsk jazz i åra framover.

EN annen norsk trompeter som med jevne mellomrom lar høre fra seg er København-bosatte Gunnar Halle. Sammen med saksofonist Hallvard Godal, den svenske bassisten Putte Johander og trommeslager Ole Morten Sommer utgjør han bandet Fattigfolket, som etter to albumutgivelser i Danmark nå debuterer på det tyske Ozella-selskapet med «Park».

Tonevandringen langs tyske parkinspirasjoner, nedskrevet av Godal og Johander, begynner lovende med Halle og Godal i et interessant samspill der Godal legger en mørk klarinettbunn for Halles trompet.

Etter hvert er det imidlertid som om musikken mister framdrift og retning, uten at de improviserte forløpene som dukker opp helt klarer å holde henvendelsen oppe og min interesse ved like. De tyske parkene virker med ett litt dystre og dunkle, og tross enkelte fine detaljer og solid musikerhåndverk hele veien, blir «Park» stående som ujevn og noe uforløst i mine ører.

DEN amerikanske komponisten, arrangøren og orkesterlederen Gerald Wilson fylte 93 (!) for noen dager siden, men det er lite gammalgubbekrankhet å spore på albumet «Legacy» der den korte suiten «Yes Chicago Is...» er hovedrepertoar.

Wilson, mest kjent for sitt arbeid i Los Angeles på 60-tallet, skrev suiten på bestilling fra Chicago Jazz Festival i 2008, og supplerer plateversjonen med sine egne storbandvariasjoner over et tema fra Stravinskijs «Ildfuglen», Debussys «Clair de lune» og Puccinis «Nessun Dorma».

Best er imidlertid sønnen, den strålende gitaristen Anthony Wilsons «Virgo», og likeledes er barnebarnet Eric Otis' (han er også blueshelten Johnny Otis' barnebarn) «September Sky» hørverdig på dette albumet der et stort band drives håndfast swingende av pianist Renee Rosnes, bassist Peter Washington og trommis Lewis Nash.

Blåsere som Antonio Hart, Sean Jones og Gary Smulyan gir glød til Wilsons rike arrangementer, og selv om det hele er trygt tjoret i moderne amerikansk storbandtradisjon, byr albumet på vel utført tradisjonsvedlikehold fra en leder som selv gikk læretida i Jimmy Luncefords, Count Basies og Dizzy Gillespies orkestre.