Det meste stemmer i «Nattens umusikalske dronning».
Send tips til Dagbladet.no MMS/SMS: 2400 Tlf: 2400 0000 e-post: 2400@db.no
Se større kart Oslo
«Nattens umusikalske dronning» av Stephen Temperley, oversatt av Runar Borge
- Sted: Chat Noir. Med: Hege Schøyen og Jan Martin Johnsen. Regi: Teodor Janson. Musikalsk ansvarlig: Hans Einar Apelland.
IMPONERENDE: Man skal være særs musikalsk for å synge så umusikalsk som det Hege Schøyen gjør - og likevel lykkes i å skape mønstre og feilklanger som lyder troverdige. Foto: May B. Langhelle, Chat Noir
KOMEDIE: Husker du Olga Marie Mikalsen? Den «lyriske sopranen» fra Solo-reklamen, hun som ikke kunne synge en ren tone, men som likevel lagde en bestselgerplate og fylte flere konserthus?
«Nattens umusikalske dronning» handler om Florence Foster Jenkins (1868-1944), en amerikansk arving av samme musikalske format og med samme musikalske drøm.
Hun har kroppsholdning som et slagskip, talestemme som en abrupt mitraljøse og en sangstemme et sted mellom sementblanderen, granatkasteren og sagbruket.
Hun har dessuten en formue som tillater henne å leve slik hun vil. Hva vil hun? Hun vil synge profesjonelt.
Han har musikalske evner, sosial lydhørhet og en sans for takt og tone, men så lite penger at han er nødt til å ta de jobber som byr seg.
Hvilken jobb byr seg? Å akkompagnere hennes unoter, hele veien til Carnegie Hall.
Både sangutdannede Schøyen og teaterutdannede Johnsen spiller sine roller med timing og stor musikalitet, finstemt ansiktsmimikk og kroppsspråk som går over hele skalaen fra det lavmælte til det skingrende høyrøstede.
Hans spill er noe mer nedtonet enn hennes, hun utsettes for den største musikalske kraftprøven.
Om Hege Schøyens stemmebånd ryker midtveis i spilleperioden, vil det være særs forståelig.
Enn så lenge gjør hun en imponerende jobb i å synge akkurat så feil at det lyder riktig; vi kan høre mønstrene i rollefigurens umusikalitet så klart at vi bare må respektere skuespillerens musikalitet.
«Nattens umusikalske dronning» er en komisk duett som bør påkalle latterens musikk.
«Nattens umusikalske dronning» handler om Florence Foster Jenkins (1868-1944), en amerikansk arving av samme musikalske format og med samme musikalske drøm.
Sann historie
Komedien (originaltittel «Souvenir») er basert på en sann historie om den talentløse sopranen (Hege Schøyen) og den talentfulle pianisten (Jan Martin Johnsen) som hjelper henne fram.Hun har kroppsholdning som et slagskip, talestemme som en abrupt mitraljøse og en sangstemme et sted mellom sementblanderen, granatkasteren og sagbruket.
Hun har dessuten en formue som tillater henne å leve slik hun vil. Hva vil hun? Hun vil synge profesjonelt.
Han har musikalske evner, sosial lydhørhet og en sans for takt og tone, men så lite penger at han er nødt til å ta de jobber som byr seg.
Hvilken jobb byr seg? Å akkompagnere hennes unoter, hele veien til Carnegie Hall.
Samspill
Det sosiale samspillet mellom dem er en kilde til nesten like mye komikk som det musikalske.Både sangutdannede Schøyen og teaterutdannede Johnsen spiller sine roller med timing og stor musikalitet, finstemt ansiktsmimikk og kroppsspråk som går over hele skalaen fra det lavmælte til det skingrende høyrøstede.
Hans spill er noe mer nedtonet enn hennes, hun utsettes for den største musikalske kraftprøven.
Om Hege Schøyens stemmebånd ryker midtveis i spilleperioden, vil det være særs forståelig.
Enn så lenge gjør hun en imponerende jobb i å synge akkurat så feil at det lyder riktig; vi kan høre mønstrene i rollefigurens umusikalitet så klart at vi bare må respektere skuespillerens musikalitet.
«Nattens umusikalske dronning» er en komisk duett som bør påkalle latterens musikk.
Anbefal artikkelen via e-post
Anbefal artikkelen via mobil
Skriv ut artikkelen