Jeg arbeider som familieterapeut, er mor til 3 og har gått på kurs hos deg der du rådet meg til å gi meg selv «sparken» som min manns veileder. Jeg skriver til deg av faglige årsaker, men nå mest som mor. Jeg har Tobias (10) og tvillingene Ronja og Noah (7) som nå har begynt i 1. klasse. Det er pga Noah at jeg skriver til deg. Han synes det er veldig vanskelig å gå på skolen (og jeg synes som mor at det er veldig vanskelig at han føler det sånn). Jeg tenker mye på hva som kan ligge bak, han savner å leke, han er usikker fordi det stilles så mange krav i skolen osv. Men jeg er mest ulykkelig over å se min sønn så ulykkelig, morgen etter morgen. I dag ville han heller dø. Jeg vil gjerne høre om du har noen kloke betraktninger.

JESPER JUUL SVARER:

Du deler skjebne med mange foreldre som synes overgangen til skolen blir veldig dramatisk, og som derfor leter etter den mest konstruktive måten å forholde seg til sine sønner og døtre på. Før jeg går videre med mitt svar, vil jeg la fantasien få løpe litt fritt: Du nevner at jeg har foreslått at du sier opp jobben som din manns veileder. Det vekker fordommer i meg om at du har en tendens til å pakke inn dine kjære i omsorg, hensyn og service. Og har du det slik overfor mannen din, er det sikkert ti ganger sterkere i ditt forhold til barna. Videre har tvillingene fått veldig ambisiøse navn, Ronja (Røverdatter) som er familiens rebell og kriger, og Noah som hadde det storslåtte prosjektet med å redde all verdens dyr og mennesker, med andre ord en humanist og filosof.

Jeg nevner disse tanker og fordommer fordi du i nær framtid vil møte lærere som har fordommer i forhold til foreldre. Det vil ikke forbause meg om du stemples som en av de mødre som ikke klarer å bryte symbiosen med sine barn. Mange lærere vil ikke innrømme at de likner oss på dette punktet. Det gjør at deres definisjonsmakt blir farlig, og en hemsko for samarbeidet.

Noah er gutt og derfor litt seinere utviklet enn sin søster. Det gjør ham til et soleklart offer for moderlig beskyttelse og overbeskyttelse. Det er viktig, og litt grusomt, at du og far er klar over at han har to store problemer. Det ene er at han ikke kan finne sin plass i skolen, det andre er at selvbildet hans revner veldig fort, fordi han konstant sammenlikner seg med tvillingsøsteren. I tillegg lider moren under hans følelser og opplevelser, og det er det siste han vil. Derfor funderer han på om livet er verdt å leve. Det betyr ikke at han vurderer selvmord, men han holder ikke ut å leve livet slik det er akkurat nå. Dette er ikke merkelig eller eksepsjonelt. Han vet at man må gå på skolen, og at det helvete han gjennomlever nå kan vare i 10 år eller lengre. Egentlig er det et under at han i det hele tatt kan stå på beina. De fleste voksne som konfronteres med slike livskriser ville sykemeldt seg. Det er umulig for barn. Derfor er det strålende at Noah har en mor som er parat til å være der for ham.

Den ideelle løsningen er kanskje utopisk i dagens skolesystem, men jeg nevner den likevel. Du må invitere klasselæreren hjem til dere. Dette fordi Noahs opplevelse av skolen er så negativ at han neppe hører hva som blir sagt til ham om dere møtes på skolen. Og kan læreren overbevises om å investere en time på hjemmebesøk, vil han spare masse timer med konflikt, møter, utredninger og liknende det kommende året. Dette handler jo ikke om en gutt som misliker lærerne sine, men som er overveldet av skolens realiteter. Like viktig er de to sentrale parter i konflikten mellom Noah og skolen (personifisert ved læreren), derfor er det viktig at læreren innleder samtalen med noe som dette: Noah, jeg kan forstå på moren din at du synes det er megavanskelig å gå på skolen. sånn er det noen barn som har det. Det er vi lei oss for på skolen. vi vil helst at alle barna skal synes det er morsomt og spennende, men det synes ikke du. Som moren din sikkert har fortalt, må alle barn gå på skolen, uansett om de liker det eller ikke. Derfor er jeg på besøk her og nå. Jeg vil gjerne gjøre alt jeg kan for å hjelpe deg.

Kanskje klarer du ikke å komme på noe nå som jeg kan hjelpe deg med, men om du snakker mer med foreldrene, kan du kanskje hjelpe meg og de andre lærerne».

På denne enkle måten kan læreren på skolens vegne ta initiativ til å bygge den relasjonen som ikke Noah får til alene, og som foreldrene bare snakker abstrakt om. Du vil muligens få avslag fra læreren med argumentet at de ikke har ressurser, eller at det ikke er vanlig praksis, og da blir det vanskelig å få det til. Ikke bare fordi dette byråkratisk korrekte svaret er så himmelropende dumt, men mest fordi skolen dermed forspiller en lysende mulighet til å komme med et bidrag som kan få helt avgjørende konsekvenser for Noahs liv de neste åra.

La oss være optimistiske og forestille oss at Noah har lærere som også kan tenke pedagogisk, og derfor vil møte Noah der han er. Det betyr ikke at de kan løse hele problemet. Du og din mann får en viktig jobb med å finne balansen mellom empati og sentimentalitet på den ene sida og livets tøffe realiteter på den andre.

Det vil nok ta et par uker eller måneder før Noah (med deres engasjement og interesse) selv kan formulere hva det er som er vanskelig for ham. Husk at han er i en krise nå, derfor ikke kan tenke klart! Han trenger tid, og pauser, der han bare kan leke. Og det er viktig at du og far ikke går rundt med bekymringer skrevet i fjeset. Da overtar dere scenen, (fordi Noah samarbeider, som alle barn) og lar ham sitte igjen med et scenario der han skal håndtere sitt eget liv og sine foreldres velbefinnende.

Høres dette vanskelig ut? Det er det også!

Den nærmeste tida handler ikke bare om at Noah finner seg til rette i skolen, men også om hvordan han utvikler sin livskompetanse og individuelle måte å takle framtidige livskriser på. Det kan ikke læres i skolen, bare hjemme, sammen med dere. Det krever at dere er bevisste deres roller, som ikke er å forebygge eller minimere kriser, men å stå på sidelinja og tilby livserfaring.

Noah kan altså, hvis mine fordommer om hans mor er noenlunde riktige, bli den som gir henne innsikt i sine virkelige ressurser og begrensninger og aktiverer hennes potensial som forelder. Samme betydning kan Noah få for sine lærere og jeg håper de vil vite å verdsette den.•