ANMELDELSE: Til debutant å være er Victoria Durnak en temmelig erfaren forfatter. I en alder av 21 har hun allerede gitt ut to diktsamlinger på Flamme Forlag.

Men «Deep shit, Arkansas» er altså romandebuten hennes, selv om boken ikke er en roman i ordets mest tradisjonelle forstand.

Filminspirasjon

Gjennom 150 sider får vi ta del i den unge jeg-personens liv i Oslo samt hennes reise til bestemoren i Arkansas i USA. Boken er delt opp i svært korte avsnitt som låner mye stilistikk fra filmmanus, med stedshenvisninger først for deretter å gå over i korte dialoger.  

Durnak fører et konkret og likefremt språk, det eksperimentelle ligger først og fremst i formen og i de lange, stream of consciousness-aktige passasjene. Lesningen føles som en roadtrip i disse delene, teksten driver fremover, men i det narrative er det ikke like mye å engasjeres av.

Utydelige karakterer

Hovedpersonen er opptatt av sorte hull, mayakalenderen og verdens undergang, hun er med andre ord ung, melankolsk og søkende, men vi kommer ikke tett innpå verken henne eller noen av de andre personene i boka. Som leser følte jeg meg derfor litt "utafor" under lesningen, handlingen ruller forbi uten å ta med passasjerer.  

Mot slutten av boka er det trykket en rekke fotografier som fungerer som illustrasjoner, dette underbygger crossover-inntrykket av boka ytterligere. Jeg tror Durnak kan vinne mye på å jobbe videre med disse mer frie kunst- og poesiinspirerte tekstene enn å tvinge dem inn i et romanformat de ikke virker helt hjemme i.