ANMELDELSE: Georg Grosch blir kvalt i sitt eget spy. Charles Mingus ligger med tjuetre kvinner på én natt. Keith Richard sniffer sin fars aske. Det er høy rock 'n roll-faktor i den fjerde utgaven av albumserien «Kanon».

Men dette er også et langt mer alvorlig, og mer personlig tegneseriealbum enn noen av de tre foregående. Og: Et mye større.

Utvider rammene

For første gang i Kanon-serien har duoen Lars Fiske og Steffen Kverneland denne gangen valgt en konkret, tematisk overbygning for albumet - eller boka, som det føles mer naturlig å kalle den.

Temavalget virker å ha åpnet nok en kreativ sluse, for det foreliggende resultatet er 190 bugnende fargesider; en livsbejaende utforskning av det største av alle temaer: Døden.

Konseptet «Kanon» er både etablert og hyllet. Men her har det ikke vært snakk om å hvilke på den gode oppskriften. Tvert imot, får man si. Fjerde nummer utvider nok en gang rammene for hva Kanon kan være - og demonstrer tydeligere enn noen gang hvilken unik fleksibilitet som ligger i Fiske og Kvernelands felles formel.  

Endelikt

Hovedtyngden er fremdeles de to biografiske prosjektene som har pågått siden oppstarten i 2006; Kverneland om Edvard Munch og Fiske om Kurt Schwitters.

Som naturlig er, når temaet er døden, får vi denne gangen følge begge til den siste hvile. 

Munchs liv var preget av død fra begynnelse til slutt. Kverneland støtter seg mye på Munchs egne ord når dette fortelles, og illustrerer dem med en sober eleganse som skaper flere bevegende øyeblikk.

Parallelt får vi innblikk i Munchs utsvevende vennskap med Hans Jæger, og det er gjort plass til en lang og ublu skissebok-adapsjon av en av de drøyeste sekvensene fra «Fra Kristiana-bohemen».  

Avantgarde-kunst

Lars Fiske utforsker hvordan bevegelse, komposisjon og fargelegging kan brukes fortellerteknisk over store flater — på en måte som står i forfriskende dialog med biografiobjektets eget kunstneriske prosjekt.

Oppslagene i hans Schwitters-fortelling klarer å dra nytte av både på det komisk pretensiøse og uimotståelig forførende ved ekte avantgarde-kunst, slik at denne anmelderen kjenner at det rykker i museumsfoten.  

På sitt beste bringer Fiske og Kverneland kunsthistorien nærmere. Både gjennom å levendegjøre prosessen bak kjente verk, og gjennom en menneskeliggjøring av kunstnerne selv.

Den uhøytidelige identifikasjonen med idolene gjør at distansen bakover i tid blir mindre, man kan se for seg at Munch og Schwitters var folk det gikk an å prate med. Seriene løfter på historiens høytidelige slør.      

Personlig mørke

Det tematiske fundamentet åpner også for en mye større spekter av kilder og karakterer enn tidligere. Her slipper både Franz Kafka og Ozzy Osborne til, side om side med den vanlige gjengen gærninger.

Det gjør boken mindre fokusert, men slik blir også det overordnede prosjektet tydeligere enn noen gang: Fiske og Kverneland vil lage et forum som kan favne hele bredden av deres inspirasjonskilder og egne ambisjoner.

De gir rom både for selvironisk rølp og personlige bekjennelser om angst og sorg, avansert malekunst og lavpannet tegneseriespråk, av og til i en og samme rute.  

Rammehistorien for den foreliggende utgaven er da også - typisk nok - en lang, røykfylt pubsamtale mellom de to, som utfolder seg på den kneipa i Berlin der George Grosz drakk sitt siste glass. «Kanon #4» er en bok som forteller fortløpende om sin egen tilblivelse.

Hele kladasen har litt av pubsamtalens springende form. Dette er også dens kvalitet. Verket fanger selve gleden ved å kunne dele sine altoppslukende interesser. Det er som en helgetur i bokform der fyll og museumsbesøk, krigshistorie og internhumor, alt dette som så ofte eksisterer helt uvedkommende hverandre, plutselig glir naturlig sammen.  

Moderne

Tydeligst kommer dette til utrykk i avslutningen: Fiske sitter og tenker på den russiske kunstneren Malevitsj, og forteller om hans «sorte kvadrat», før Kverneland med kommentaren Malevitsj-Schmalevitsj peiler over på Franscics Bacon, og Fiske og Kverneland diskuterer hvor bra trynet til Bacon er å tegne, etterfulgt av flere eksempler på nettopp det - og et utdrag fra et intervju der Bacon snakker om døden, som leder over i Hamsuns nekrolog over Hitler illustrert med en Bacon-inspirert fordreining av dikterens ansikt, utført med datamaskin.  

Følelsen man sitter igjen med er den av å ha lest noe tvers igjennom moderne. Og så gjenstår bare dette store spørsmålet som plaget Munch og Schwitters i deres levetid og som nå er overlatt til alle Kanon-fans: Blir det noe mer - etter døden?