ANMELDELSE: Før «Dorés Bibel» ble utgitt i 2005 uttalte Torgny Lindgren at det ville bli hans siste bok. Før «Erindringer» ble utgitt i fjor uttalte Torgny Lindgren det samme. Allerede i et lanseringsintervju med Dagens Nyheter revurderer Lindgren sin påstand, så la oss håpe at forfatteren utgir ytterligere noen bøker.

Ikke at «Erindringer» er en dårlig bok, snarere tvert om.

Dels dreier det seg om selve bokens tilblivelse, dels dreier det seg naturlig nok om erindringer fra Torgny Lindgrens liv.

Forleggere er forbruksvarer

Det første manifesterer seg som samtaler med Lindgrens forleggere gjennom forfatterskapet.

Som skrivende, med en viss erfaring med forlagsbransjen, må jeg si disse scenene er ganske fornøyelig lesning, det er gjort med glimt i øyet, men ikke uten sitatvennlige karakteristikker som dette:

«Forleggere er forbruksvarer. De har samme slags ønsker alle sammen.»

Spredte prosastykker

Erindringene er spredte, episodiske prosastykker, og det er ikke snakk om minner i betydningen «mine sanne opplevelser».

Snarere foregår det en opphevelse av tiden; jeget erindrer hendelser før sin egen fødsel, og som leser er man ikke sikker på hvor skillet mellom fiksjon og fakta går.

Slik eksemplifiserer «Erindringer» ganske elegant hvordan man kan bruke minnene som inspirasjonskilde framfor som sannhetskilde.

Samtalene i sentrum

Også blant erindringene står samtalene og møtene i sentrum, og jeget snakker om at «de andre har skapt sammenhengende i livet hans» og at «jeg er naturligvis vi»; en holdning som ikke er fremmed for eksempelvis Martin Bubers skrifter om at relasjonen står i sentrum: «Jeget blir til i forholdet til duet».

«Erindringer» er særlig god når det liketile blandes med det såre, som episoden hvor jeget sitter på morens dødsleie og ber om oppskriften på ovnstørket reinkjøtt.

Det føles både rett og galt. Alle skal dø, men livet går videre.