ANMELDELSE: Brit Bildøen påstår å legge seg tett opp mot en av Europas mest kjente romaner når hun gir ut beretningen om miljøforkjemperen Jon Utskott og hans moderne Sancho Panza, nemlig dokumentarskaperen Adam Hiorth.

Vi har forsåvidt både en idealist og et vandringsmotiv, men et sted på veien taper jeg det litterære forbildet av syne.

Drama i hotellbaren 

Fortellingen er enkel, Adam Hiorth vil følge den eksentriske miljøaktivisten Utskott på hans vandringsvei, for å dokumentere denne miljøbevegelsen in persona. Sammen blir de utsatt for en rekke tildragelser, da både båtulykker og en farlig mobb kommer deres vei.

Hvert av de 35 kapitlene er pedagogisk lagt opp etter mønster fra Cervantes selv. Om kapittel ti heter det for eksempel: «...er eit kapittel som fullt og heilt går føre seg i hotellbaren, men likevel rommar dramatiske hendingar».

Tidvis morsom 

Språket er greit, og beretningen tidvis morsom. Imidlertid fremstår romanen som et eksempel på at idéen og rammeverket tidvis er sterkere enn den konkrete utførelsen.

Miljømotivet som har blitt jazzet opp av forlaget, fremstår som slapt og lite innsiktsfullt når det ender i innsikter dette som dette:

«Det at vi blir borte er ingen tragedie, planeten vil klare seg utan oss. Men slik vi held på, tar vi kanskjemed oss dei fleste levande artane inn i historia. Det er tragedien».

Utydelig

Historien på 345 sider fremstår som trettende og utmattende, slik den også må være for karakterene selv.

Og når de ikke er tydelignok tegnet, blir sammenligningen mellom Jon Utskott og en av kanons største litterære (anti-)-helterbare stående som et pinlig prosjekt.