ANMELDELSE: Hun pangdebuterte i fjor med «Bli hvis du kan. Reis hvis du må». Gjennom fire ulike fortellerstemmer hører vi om en liten bygd som blir lammet av sorg, etter at tre gutter fra bygda dør i Afghanistan.

Nå gjør Flatland som Carl Frode Tiller i «Innsirklingstrilogien», og følger opp med en bok nummer to, som gjennom tre nye stemmer gir ytterligere perspektiv på bygdas sorg.

Ufrivillig odelsgutt

Tittelen «Alle vil hjem. Ingen vil tilbake» henspeiler, liksom debuten, på bygdefolks ambivalente forhold til hjembygda. Vi møter Julie, søsteren til avdøde Tarjei.

Tarjei var odelsgutt som ikke ville være odelsgutt. Julie er storesøsteren som så gjerne vil overta, men hun slippes ikke til av faren. Brorens død forsterker problematikken. Faren sitter taus og ser ut på fjellene, moren sitter like taus og stirrer på bildet av sin avdøde sønn. Julie, som flytter hjem med sin lille datter, prøver forgjeves å vekke liv i foreldrene.    

Det handler om menneskers hjelpeløse taushet, om sterke fedre og følsomme sønner, om lammende sorg og dyp skam.

Mentalt helvete

På nabogården bor Vegard, den andre av fortellerstemmene. Han hadde et hemmelig kjærlighetsforhold til Trygve. Vegard skammet seg over forholdet.

Trygve flyktet til Afghanistan og døde der. Vegard lever i et mentalt helvete, og det gjør nesten fysisk vondt å lese om hans martrende skyldfølelse; angsten for å bli avslørt, lengselen etter å kunne fortelle.  

Mer elegant enn debuten

Som i forrige roman veksler Flatland mellom bokmål og nynorsk, også fordi noe av tematikken er forholdet mellom by og bygd. Det kommer frem i den tredje stemmen;  veterinæren og bærumsgutten Mats.

Han er far til Julies barn, og i Julies versjon fremstilles han som en dott som stikker når hun er gravid. I Mats' versjon er det omvendt. Han skjønner ikke Julies knugende taushet, og hans Bærumsforeldre snakker om hva det måtte være.  

Skrivekunst

«Bli hvis du kan. Reis hvis du må», vant blant annet Ungdommens kritikerpris, noe som betyr at boka også gikk inn hos unge lesere. Det skal godt gjøres med en roman som er såpass stilsikkert skrivekunstaktig som Flatlands, med skiftende perspektiv, veksling i tid, veksling i målform.

Årsaken er at hun klarer å bygge opp et driv i bøkene som gjør at vi blir hekta, et språklig sug som gjør at overgangene virker naturlige. Denne siste enda mer elegant enn debuten.

Det er mulig jeg forskutterer, men i disse trilogienes tid tipper jeg det kommer en tredje bok. Den ser jeg frem til.