«Hun var forbausende vakker(...) Men skjønnhet var ikke alt. Skjønnhet straffet seg - den kom for lettvint. Den hadde så lett for å stivne til - for å fryse til is. Man glemte alle de små tegnene på liv og bevegelse, rødme, blekhet, en merkelig grimase, lys og skygger, alt dette som gjorde at man la merke til et ansikt og husket det for all framtid. Skjønnheten hadde så lett for å dekke over alle disse viktige detaljene»

Virginia Woolf, «Til Fyret»

Det skulle stå igjen ni kvinner i dette rommet i Oslo. De hadde vært 1000, før gruppen av kvinner ble redusert til 20. Og nå var de bare ni, landets vakreste, finalistene i Miss Norway 1962.

Julie Ege het den ene. Hun skulle noen år seinere bli filmskuespiller og modell, hun skulle bli Bond-babe i «James Bond i hemmelig tjeneste», som den skandinaviske skjønnheten Helen, hun skulle komme til å få internasjonal stjernestatus, bli sexsymbol og Playmate of the Month i Playboy, hun skulle spille i skrekkfilmer og utgi selvbiografien «Naken», i 2010 skulle en gate i Sandnes bli oppkalt etter henne, etter hennes kreftsykdom, etter hennes død.

En annen der inne het Eva Farseth, Oslo-jente, hun skulle seinere bli hetende Eva Joly, etter å ha giftet seg med den franske legen Pascal Joly, som seinere skulle dø fra henne, hun skulle mange år etter denne maidagen i 1962 bli en av Frankrikes mest nådeløse korrupsjonsjegere, og for dette skulle hun måtte leve under streng beskyttelse, drapstruet, hun skulle få en doktorgrad i jus, hun skulle til og med bli fransk presidentkandidat.

En tredje kvinne i dette rommet blant Norges vakreste i 1962, var Beate Brevik, enebarnet, jenta som jobbet i platebutikk og sang i band og som bar denne naturlige skjønnheten. Og som seinere, sakte, men sikkert, skulle bli omsluttet av drap og tragedie.

Arrangøren, bladet Det Nye, hadde skrevet så intenst denne dagen i 1962: «Det prikker i nerver under huden. Det er lørdag, klokka er elleve og det er like før. Dette er første kapittel av eventyret. Og så kom semifinalistene! Det aller først møtet med fotoatelieret er så overveldende. Så lyst, så varmt - som i en drøm. Og det er her inne det skal skje! Her skal ni piker gå til topps i første omgang»

Juryen arbeider. Skuespilleren Liv Ullmann er en av dem. Og snart var 1000 blitt til to. Når Beate Brevik kommer inn døra til Det Nye på Majorstuen, hun hadde fått telegram om å møte der, sitter også Julie Ege der. De er bare to igjen.

- Er du også her? Gud, hva skjer nå? sier Beate.

«Da kan du komme inn, Beate»

Redaktøren i Det Nye smilte.

- Jeg må bare få lov til på gratulere deg som årets Frøken Norge.

Beate spratt opp av stolen, hoppet.

- Meg?! Men herregud! Ble det ikke henne? Julie?

- Nei, du er årets Frøken Norge. Hun er nummer to.

Postsekkene er tømt, og bunken av stemmesedler med seks utenpå levner ingen tvil, kan bladet rapportere seinere.

«Årets Frøken Norge ble Beate Brevik. Dermed blir det den langbente og lyshårede Oslopiken som får eventyrreiser til Libanon og California, hvor hun skal representere fedrelandet i Miss Europe og Miss International Beauty. Som en god nummer to kom inntagende Julie Ege fra Sandnes»

Så presenterte de Beate på coveret og mange sider inne i bladet. «Duene i studenterlunden spiste mer enn gjerne av Beates hånd, men så er det ikke hver dag de blir matet av Frøken Norge, heller»

Hun prydet også førstesida av VG. «Oslopike (19) ble Miss Norway. Beate arbeider i en platebar, hun synger og har tegning og maling som hobby», kan de fortelle denne 18. mai 1962. Det er samme dag som VG melder at nå kan mennesket fly uten vinger. Ved hjelp av rakettkraft fra en liten motor er det mulig at et menneske kan heve seg opp i luften og foreta en kontrollert flukt over bakken.

I 60 år har Norge sendt sine representanter til Miss Universe og andre missekonkurranser. Hvor tok skjønnhetene veien? Etter at de sto på toppen av verden, utsendt fra Norge for å konkurrere med de vakreste i universet? Som Eva Røine, den aller første missen, den største kvinnelige kjendisen på 50-tallet? Hvor er Jorunn Kristiansen, verdens nest vakreste i 1959? Og Frøken Norge 1962, hvor ble det av Beate Brevik i alt mylderet?

Det er ikke mange spor etter henne. Etter en ukes søk leder trådene til Sverige. Vi får tak i venninnen Grethe, som har kjent henne i 65 år.

- Det er faktisk bursdagen hennes i dag. Jeg snakket nettopp med henne. Hun fyller 69. Det har ikke vært lette dager for henne. Død. Sorg. Du kan tenke deg hvordan det er å miste alle. Men hun er en nydelig kvinne. Noen har albuer og stikker seg fram. Beate gjorde lite ut av seg.

Grethe sa hun vil kontakte Beate for oss, og snart var hun der, på telefonen.

- Jeg er usikker, vet ikke om jeg vil åpne sårene, verken grave i de søte minnene eller grufullhetene jeg har opplevd.

Men hun snur.

- Men husk, jeg er helt alminnelig. Jeg har aldri hatt høye tanker om meg selv. Som Miss Norway følte jeg meg som en prinsesse for en kort tid. Måtte klype meg i armen hver morgen.

Beate forteller at hun bor i Björneborg. Värmland.

- Jeg mater fuglene og villkattene. Jeg har omsorgen i meg. Jeg sliter med mange ting, men dyrene har hjulpet meg. Jeg har to katter. Og en amstaff, verdens snilleste kamphund. Det er familien min nå.

Vi passerer riksgrensen, mot Kristinehamn, og lille Björneborg. Hun står ute på tunet. Norges vakreste i 1962.

- Jeg har gruet meg.

Hun har satt fram snitter, sier hun har stelt i huset til vi kom. Hun tar oss med inn i stua.

- Her er skryteveggen min, sier hun.

Ett av de innrammede fotografiene viser Beate på coveret av Det Nye.

- Og se på meg og Julie Ege. Julie, stakkars. Og Eva Joly! Så stor hun har blitt i Frankrike nå.

Minnene kommer til henne nå.

- Jeg hadde speil, og så selv at jeg hadde et bra utseende. Jeg fikk høre det. Men jeg var aldri opptatt av det. Det var en venninne av min mor som spurte mor om å få bilde. Hun nevnte aldri Frøken Norge.

Hun var den vakreste i Norge 1962. Hun skulle ut i verden.

- Libanon. Felicia hotel, Miss Europe, sier hun til seg selv.

- Det var så flott. Vi festet, Chubby Checker lærte oss å danse twist, vi hadde egen sjåfør, og vinket som kongelige.

Hun husker alt klart nå. Casino Roulebard, konkurransen, folkemengden, journalistene, blitzlysene. Beirut. Og denne, sier hun:

- Vi fikk en sten. En ametyst.

Hun viser fram den hjerteformede stenen som har fått plass i en ring.

- Om jeg vasker den, skinner den, sier hun.

Og seinere, på vei til Miss Beauty International i Amerika.

- Vi samlet oss i Paris før vi fløy videre. Jeg og Miss Sverige gikk opp Champs-Elysses, og guttene plystret og prøvde seg. Jeg som bare hadde vært i Strømstad.

Noen hadde fått vite at jeg fylte 20 mens vi var i lufta på vei til USA. De kom med champagne.

Frøken Norge ble også invitert fram til piloten. Hun fikk snakke med soldater stasjonert på en øy de passerte.

«Miss Norway, kom ned til oss», ropte de.

Og så sang de Happy birthday for henne i cockpiten.

Hun kom søvnløs til statene. Journalistene køet opp. Tusenvis av mennesker.

- Alle jentene smilte febrilsk, ristet i kjevene, av nerver, da jeg gikk på podiet begynte jeg nesten å le av synet.

Etter showet bodde hun ei uke i Beverly Hills, hos en musikkprodusent, noen spurte henne om hun ville synge på Jerry Lewis' nattklubb, «du har en nydelig stemme». Men akkurat da kom telegrammet fra Det Nye: «Kom hjem. Vi vil ha deg med på Seventeenturneen i Norge»

Det nærmeste Beate hadde kommet berømmelse, var da hun som 4-åring sang med Alf Prøysen etter å ha vunnet en konkurranse som moren hadde meldt henne på. Og ikke før hadde avisene brakt meldingen om at Frøken Norge synger i band, før Egil Monn-Iversens plateselskap ringte til Det Nye:

- Er det sant at Frøken Norge kan synge?

- De sier så.

- Da kunne det være moro å lage et prøveopptak av henne.

Noen timer seinere ringte Viking majorstudio. Også de ville ha bekreftet om Frøken Norge kunne synge, de ville tegne kontakt. Det Nye gjorde dem klar over at Beate var «forlovet» med et plateselskap, og kunne derfor bare beklage.

«Beate Brevik har allerede fått sin belønning. Et maskinskrevet dokument som ligger i skuffen hjemme i Mailundveien, Oslo. En to års platekontrakt med grammofonselskapet Triola» meldte rikspressen.

Og så spilte hun inn sangene. Debutsinglen «Jonny», med B-siden «Husk at himmelen over skyene er blå»

- Det tenker jeg mye på, sier Beate.

- Svenske Folkeparker skulle ha tak i meg. Dansk fjernsyn. Tyskland. Norges kjente impresario, Gunnar Eide, skulle ha meg fram. Gud, så dum jeg har vært.

Det tordner ute.

- Man kan være dum når man er ung. Julie var mer ambisiøs enn meg, hun var fotomodell fra før, det var den veien hun skulle. Veldig kvikk. Selv var jeg sjenert. Også jeg fikk vågale fototilbud, men sa nei. Nå var det aldri dit jeg ville. Men musikken ...

Hun lukker øynene.

- Jeg vet ikke om du vet, men jeg var med i Grand Prix.

10. februar 1963. «Adjø, alt er forbi. Adjø, min venn, vi ses igjen» sang hun.

Hun synger vanligvis ikke lenger, orker ikke, men får fram noen linjer nå.

- Det eneste gode jeg har igjen fra den tida, er sangen. Og de to platene jeg ga ut.

Beate giftet seg, fikk datteren Christin, som blir født 15. september 1964. Tre år seinere kom Hege til verden. Beate slutter med alt.

- Han jeg var gift med, knekte meg helt. Dro meg ned. Jeg har ikke hatt noe flaks med disse gutta mine.

Det Nye spør i 1965 om hun har lagt musikken på hylla. Det er mest til husbruk nå, medgir hun,

«Jeg fikk tilbud om å være mannequin i Stockholm og synge, men jeg trives med å være husmor»

Før bladet slår fast:

«Lille Christin ser beundrende på mammaen sin og later til å være svært fornøyd med den vuggesangen hun får»

Det skulle gå 28 år før katastrofen kom. Den første. 9. januar 1992.

- Lille Christin, sier Beate.

- Christin hadde et hjerte av gull. Hun var kvikk, gøyal, og hadde meninger. Hun minnet litt om meg selv da jeg var ung.

En fredag morgen ringer det på døra. Det står en ukjent mann utenfor. En prest.

- Jeg har dårlige nyheter angående dattera di, åpner han.

- Hun ble stukket ned med en kniv i natt. Dessverre, de greide ikke å redde hennes liv.

Beate knekker sammen. Hun tror presten må ha slept eller båret henne inn i rommet.

- Ungen min er død. Ungen min er død! skrek hun.

- Vi etterforsker. Ingen kan si noe. Beklager. Sa politiet.

Først noen dager seinere fikk Beate vite omstendighetene rundt datterens død. Hun hadde blitt knivstukket av samboeren sin. Han skulle seinere få 3,5 år fengsel for legemsbeskadigelse med døden til følge.

Men det var bare starten på Beate Breviks endeløse tap.

Jorunn Kristiansen Coe (70), Miss Norway 1959, sitter i sitt hjem i Idaho, USA.

- Jeg har sminket meg for deg, smiler hun på andre siden av jordkloden.

Vi har avtale med henne over Skype-telefon.

- Om jeg kan beskrive hva jeg ser?

- Gosh ... Det er som a little piece of heaven. Hver morgen serverer min mann Barry meg en kopp kaffe. Og da sitter jeg i senga og mediterer. Tenker positive tanker og smiler. Jeg maler i hodet mitt. Jeg maler fra mitt soveromsvindu.

Et aspetre. Og bare en kort spasertur unna har vi en fjelltopp hvor barna lærte å stå på ski. Og vi kan gå opp til Sun Valley, over ei bru, nydelig symfoni der om sommeren, hver ettermiddag har vi piknik, lytter til praktfull musikk, og vi har en båt vi kan dra ut med, på den lille innsjøen. A little piece of heaven. Kan vi ta intervjuet på engelsk?

Det er 52 år siden hun kom hit nå.

- Tenk deg ei ung jente fra en liten by. Moss. Jeg visste ikke stort om noe. Jeg visste ikke engang om Frøken Norge før min tante spurte; «kan jeg sende inn et bilde av deg?»

Så vant Jorunn hele Norge.

- Da jeg skulle til Miss Universe, tenkte jeg at dette blir en tre ukers hyggetur til USA. Men så forandret det jo livet mitt. Jeg satt på en voldsom karusell.

«Blond og nordisk, høyreist og flott med vakre, blå øyne, et friskt inntagende smil og en holdning som er en dronning verdig - slik er Frøken Norge 1959, 18-årige Jorunn. Hun er så nær opptil idealet av en ung, norsk pike som mulig» skrøt Det Nye.

Hun husker det siste treffet med foreldrene på Fornebu.

- Å ja. De trodde, som meg, at jeg kom tilbake om noen uker. Jeg var uforberedt, naiv. En av sponsorene av Miss Universe var et tobakksfirma, vi ble foret med sigaretter. Jeg måtte røyke.

På hotellet i Long Beach; horder av mennesker, de tar bilder av henne, ber om autografer og filmselskapene holder fester for missene.

- Jeg trodde alt var over for min del i konkurransen, og på en måte var jeg lettet.

Men plutselig griper en mann meg i armen og ber meg følge med.

«Du har gått til finalen, du er blant de fem siste».

Beate Brevik var knekt etter datterens død.

- Den andre datteren min, Hege, ble redningen min. Hun var så rolig. Vi snakket mye om Christin, mimret og gråt. Men den enorme tomheten og savnet gjorde meg syk. Alt jeg var glad i sluttet jeg med. Sang aldri, rørte ikke orgelet. Inntil jeg en dag forsto at dette gikk ikke lenger.

Hun stilte seg opp foran bildet av Christin og sa:

«Jeg savner deg like mye som før, latteren din, krangelen oss imellom. Vi var så like du og jeg, men jeg må leve videre. Jeg har en datter til, jeg har barnebarn»

Hun satte seg ned og skrev dikt om Christin. Hun leter i bunken og finner det.

- Skal jeg lese?

Jeg står ved en grav jeg ikke burde stå

Det er min datters navn jeg står og ser på

Unge tall er risset inn

Tall som hver gang gir tårer på kinn

- Uff, dette er så vondt, avbryter hun seg selv.



(..)Men her ved din grav finner jeg litt ro

her føler jeg fremdeles båndet mellom oss to

for det nærmeste jeg kan komme deg nå

er jo her når jeg ved din grav vil stå

men også det vanskeligste nå for meg

er å lære meg å leve uten deg

jeg reiser meg opp i den fredfulle lund

og står og ser på din grav en stund

så legger jeg kjærlighetens rose ned

vender meg om og går av sted

med alle mine minner og min sorg

som aldri forsvinner

Beate avslutter med et «Mamma», som det står på arket.

Det var i 2004 Beate Brevik fant ut at hun skulle flytte til Sverige.

- Jeg hadde veldig dårlig råd i Norge, orket ikke tanken på boliglån og uføretyd til jeg var 80 år. Da jeg fikk se dette stedet tenkte jeg; Gud, som å se barndomshjemmet mitt.

I april 2004 kjøpte hun det lille huset i Björneborg.

- Jeg var lykkelig. Litt trist å reise fra Hege, men hun var bare en telefon unna, hun forsto meg. Og så kunne hun komme til meg.

Det gjorde hun. De hadde en fantastisk sommeruke sammen.

- Mye latter. Vi grillet og koste oss, og jeg tok med meg barnebarnet mitt på badestranda.

Etter at Hege og familien dro, fikk Beate et brev fra datteren, og dette henger på kjøkkenet den dag i dag, sju år siden nå.

«Hei mamma! Det var så fint å være sammen med deg», åpner hun brevet, som rundes av med:

«Vi snakkes. Kjempeglad i deg! Klem og susser fra Hege (..)»

En lørdag morgen i slutten av juli. En ny, fin, svensk sommerdag i 2004. Telefonen ringte.

- Det er fra Regionsykehuset i Akershus. Vi ringer angående din datter.

- Ja vel.., svarte Beate.

- Hun ligger på intensivavdelingen. Du må dessverre ikke regne med at hun vil overleve. Vi mistenker metanolforgiftning.

Beate hørte seg selv skrike.

- Nei, nei, nei.

Hun bestilte en drosje. Til Oslo.

Jorunn Kristiansen sto på podiet i Long Beach. Av 34 var det bare fem misser igjen. Miss Brasil, England, USA og Japan. Og Jorunn. Miss Norway 1959. De ble stilt på en rekke. Måten de ropte kvinnene opp på, fikk Jorunn for et sekund til å tro at Japan hadde blitt nr. 5, og hun selv nr. 4. Da hun så at Akiko fra Japan gråt, trodde hun det var fordi hun ble sist. Men Akiko fra Tokyo var Miss Universe!

Jorunn nr. 2.

- Jeg er så lykkelig at jeg nesten ikke klarer å smile lenger, sa hun morgenen etter.

Hun satt på sengekanten og bladde gjennom bunken av gratulasjonstelegrammer. Ett fra den norske konsulen, ett fra tannlegen hun arbeidet for i Moss, ett fra en ukjent mann, som hun omtaler som sin første kjærlighet. På nattbordet satt apekatten Anton, lykkemaskoten hun hadde med.

I tillegg til det flotte gulltrofeet og 1500 dollars, strømmet tilbudene inn. Fra Fox filmstudio. Også ett fra en nattklubb i Las Vegas

- Jeg er ingen showgirl, avviste hun.

Hun var tross alt den nest vakreste i verden. Valget var et av de vanskeligste i Miss Universe's historie, skriver pressen i Long Beach. Den orientalske skjønnheten mot den yndige norske piken som alle var betatt av.

- Etter konkurransen kom en person bort til meg. Det var Max Factor! Han ville ha meg som deres ansikt i Europa. Etter hvert ble vi invitert til 20th Century Fox, filmstudioet. Vi tok et gruppebilde, og jeg sto på den ene kanten, Barry på den andre, vi har det bildet fremdeles, han hadde blikket festet på meg.

Barry var Barry Coe, en bedårer av en Hollywood-skuespiller.

- Så spurte han om jeg ville gå ut. «Jeg får ikke lov, jeg må ha følge», sa jeg. Han hentet oss i denne vidunderlige hvite Thunderbird'en, jeg satt i forsetet, Marie Louise, Miss Sverige, i baksetet. På vei tilbake tenkte jeg at han hadde ombestemt seg, fordi Ingrid endte framme, jeg bak. Men noen daget seinere fikk jeg telefon fra studio. De ville gjøre en prøvefilming av meg. Barry fikk det arrangert slik at jeg skulle spille mot ham. Han ble forelsket først. Jeg tenkte, det går ikke. Men så ble alt vidunderlig.

Og så smeller det. Lørdag 3. oktober 1959, på førstesida av VG:

«Jorunn Kristiansen fra Hollywood i natt: - Det skulle jo vært en hemmelighet!»

Først og fremst er jeg selvsagt meget lykkelig og forelsket. Men på den annen side: Jeg synes det er leit at mor og de andre hjemme ikke var orientert. De hjemme visste ikke noe om Barry - og ante selvsagt ikke at forlovelse var nært forestående. Når jeg skal være helt ærlig. Jeg visste det i grunnen ikke selv.»

Hjemme i Moss satt en rystet mor, fru Kristiansen:

«Jeg har ikke hatt den minste anelse. Jeg vet ikke hva jeg skal si»

- Oh gosh! ler Jorunn, 52 år seinere.

- Barry hadde mottatt en Golden Globe Award, og vi var på et party på The Ambassador Hotel. En svensk journalist spurte: «Skal dere gifte dere?» Vi hadde tatt et par glass champagne og svarte «sure!» Lite visste vi om at det neste morgen var overalt i Norge. Jeg fikk en telefon fra far som sa; «DU, unge dame. Sett deg på første fly og kom hjem». «Jeg kommer ikke hjem. Da må jeg ta Barry med».

Fire måneder etter: Lørdagen paret kom til Fornebu, var det hundrevis av frammøtte.

Og lørdag 21. november: «Kl. 17 i dag ringer bryllupsklokkene for verdens nest vakreste og hennes utkårede, filmskuespilleren Barry Coe. Hele Moss vil være på bena og politiet ruster seg til trafikkaos» skriver rikspressen.

Lukket kirke, men tusenvis følger dem utenfor. Et hundretall fotografer albuer seg fram, for å se kjolen

med innsydde sølvroser.

- Jeg ser det klart for meg. Vi hadde politieskorte. Jeg hadde en fantastisk kjole laget for meg. Hatt, med liljekonvaller.

Ned til kirka, jeg trippet bortetter brusteinen. Vidunderlig. Og jeg husker jeg så tusener på tusener, de vinket og Barry kom inn, og det var ...

Hun slår over til norsk, for ett eneste ord:

- Et eventyr.

De får sin første sønn, Barry Christian. VG skriver: «det kan trygt slås fast at han er en usedvanlig søt unge - og hvorfor skulle han ikke være det? Ingen av foreldrene kan jo sies å trekke med noen form for skjønnhetsfeil»

Beate Brevik ba til Gud. Hun ba i fire timer i strekk, under den lange drosjeturen fra Sverige til Oslo.

«La Hege overleve».

- Da jeg kom fram, skjønte jeg raskt at det var for seint. Hege var død.

Hege Jacobsen (31) hadde blitt forgiftet av metanolsprit.

Ifølge politiet hadde hun vært på hyttetur i Trysil med samboeren og hans foreldre. Etter tre dager begynte hun å føle seg uvel. Ei uke seinere var hun så dårlig at samboeren måtte tilkalle lege. Hjertet hadde stanset da ambulansen kom.

Beate fikk gå inn og se henne.

- Jeg kysset og strøk henne.

Før hun brøt sammen.

- Jeg ble frivillig lagt inn. Ville ikke leve. Jeg lå på rommet, skjermet. Plutselig ser jeg en liten fugl. Den trenger seg inn gjennom en sprekk i muren. Den skulle inn! Hege, tenkte jeg. Det var en hilsen fra Hege.

I Björneborg kom det fem år hvor Beate Brevik ikke greide å eksistere.

Det hjalp ikke stort at bakmennene i spritsaken, som hun kalte kyniske mordere, ble idømt fengselsstraffer.

- Jeg hadde verdens herligste døtre. Nå er begge borte. Verst er det når noen spør om jeg har barn. Da må jeg gå. Men jeg tenner lys for dem på bursdagene deres. 15. september. 22. november.

Men det skulle komme en ny knusende beskjed, om sønnen til Christin, barnebarnet til Beate.

- Han var så god i skøyter, i fotball. Men han hadde savnet moren sin hele livet. Han var 10 år da hun døde.

I en alder av 26 år døde han selv. I 2008.

- Han hadde sagt; om det skjer noe, vil jeg ligge der mor ligger. Er det en forbannelse som hviler over en? En unge. En til. Og et barnebarn. Hva er det neste? Jeg ser aldri på album lenger, jeg orker ikke. De to siste åra har vært bedre. Men jeg savner ungene mine veldig. Plutselig, i en alder av 69, har jeg ingen familie.

Tilbake i Hollywood var Jorunn og Barry Coe verdens lykkeligste.

- Det var glamorøst i starten. Reiser og ferier. Martha's Vineyard om somrene, premierer, barna til New York, fancy steder. En venn hadde hjem på stranda. Vi var ganske enkle folk, men kjente velstående stjerner. Vi dro til ørkenen med hollywoodvenner,

Palm Springs, rundt svømmebassengene, med celebritetene. Normale mennesker. De har bare litt mer penger.

Hun ler. Selv hoppet hun av modell- og filmkarrieren etter kort tid.

- Jeg var forelsket i å være mamma. Etter at barna dro på skole, levde jeg ut drømmen om å bli fitnessinstruktør. Jeg gjorde en reklame for Diet Pepsi Cola, og gjennom den fikk jeg avtale med et selskap som skulle satse stort på en løpe-bh og jeg ble deres talsperson.

Det var joggebølge. Jorunn reiste over hele USA og reklamerte for joggedrakter og sine treningsvideoer. Amerikanske hjem hadde Jorunn på trimplakaten på veggen.

- Mottoet mitt var; 'exercise, because it makes me able to do the things I love'.

I 2000 forlot Jorunn og Barry LA, med kurs for fjellene i Idaho.

- Det er som en drøm. Vi tenkte, om vi ikke gjør det nå, vil vi aldri gjøre det. Vi hadde sett barnebarna vokse opp, disse tingene.

Hun hadde egen kunstutstilling i sommer.

- Jeg vil inspirere jevnaldrende. Stig ut av besteforeldrerollen. Jeg elsker livet mitt. Mannen min og jeg har et fantastisk forhold, vi fortsetter reisen vår, med barna og barnebarna. Vi drømmer om å kjøpe en camper, så kan jeg dra og male, Barry fotografere. Vidunderlig. I går kveld syklet Barry og jeg opp veien, en nydelig tur ved elva, 'oh gosh' sa vi, 'dette er stedet vi dro til i våre tidlige år'. Og den samme benken sto der! 'Her satt vi, du og jeg'.

Beate Brevik sitter i Björneborg og stirrer på bilder av familien sin i stua, de er døde alle sammen, ett der Christin smiler, ett av den hvite kista hennes.

- Gud, lille Christin.

En gang ringte datteren Christin inn til et blad. Hun var rasende fordi Julie Ege var titulert som Frøken Norge 1962.

«Hun ble IKKE Frøken Norge. Det ble moren min!» sa hun ifra om.

- Hun syntes det var lumpent, ettersom Julie hadde fått mye, mens dette var det eneste jeg hadde.

Beate hadde i tillegg blitt rammet av en ulykke på nyttårsaften for flere år siden.

- Vi hadde fest hos oss, og jeg hadde på lang kjole. Mens jeg danser, tråkker min dansepartner på kjolen min, jeg snubler, faller over en høy messingstake, oppå den med han over meg.

5. og 6. nakkevirvel var slått inn.

- Jeg mistet følelsen i kroppen.

Beate ble uføretrygdet på 90-tallet.

- I 15 av åra hadde jeg verdens koseligste sjef. Ellingsen. En gang var Sophia Loren i Oslo. Ellingsen hadde vært på gallaen på Grand ... og da sa han:

«Vet du hva, Beate? Du er penere enn henne. Jeg er så stolt av deg»

- Du får meg til å drømme meg helt bort, sier Beate fra sofaen.

- Da det ble slutt med min siste kjæreste, tenkte jeg: NÅ skal jeg være for meg selv. Det er nok. Jeg har vært alene siden 90-tallet. Jeg vil ha det rolig nå. TV-en er min beste venn. Jeg har opplevd så mye. Orker ikke folk innpå meg hele tiden. Vil du ikke finne deg en? spør folk. Nei. Men jeg har hatt beilere.

Beate smiler.

- Flere pratet om at det har kommet en vakker dame til Björneborg. «Der kommer Miss Norway», sier de i nabolaget.

Men åra jeg har igjen, vil jeg bruke på dyr. Det er fint å ha omsorg for noe. Hver dag kaster jeg korn til fuglene borte ved dammen.

- Vil dere hilse på en av kattene mine?

Hun bærer inn en svær angorakatt. Og en til.

- Her har vi gammer'n. Han tar jeg dag for dag. 20 år til jul. Jeg fant den ute, utsultet, skadd på Stovner. Om noen fortjener å komme til himmelen, er det dyrene, ikke vi mennesker som bare ødelegger som rotter, eter opp alt som er.

Beate vil gjerne lese et dikt, sier hun. Ett hun skrev for noen år siden, før inspirasjonen ble borte. Hold ei hånd i din der livet går mot kveld/Gi en hilsen til en som bare har seg selv, heter det i en av linjene.

Hunden sleiker henne på halsen idet hun blir fotografert. Den siste fotoshoot. Hun stryker seg over kinnet.

- Til å ha gått gjennom så mye dritt holder du deg bra, sier jeg til meg selv. Skal jeg forresten ta på leppestift?

Hun betrakter et fotografi av seg selv fra de gylne dagene.

- Alt går til jord. Jeg kjenner ikke igjen det mennesket. Men se, jeg hadde store lepper. Nå er overleppa mi forsvunnet inn i munnen, av alderdom.

Men det finnes eldre Miss Norway enn henne.

Synnøve Gulbrandsen som ble Miss Norway 1953, kom til semifinalen i Universe, men fikk jernteppe i spørredelen. Mona Stornes fra 1954, Liz Taylor-kopien som slo seg ned i Hollywood, ble TV-reporter og giftet seg Cindy Young. Solveig Bostad fra 55, en Greta Garbo, som bare ville hjem til kjæresten.

Og Greta Andersen Taarland fra 1958 som giftet seg med en jagerflyger. Det finnes ingen oppføringer i telefonkatalogen. Vi ringer en Jan Magne Taarland i Hafrsfjord, født i 1937, på omtrent samme alder.

- Kjenner du til Greta Andersen Taarland? Frøken Norge i 1958?

- Ja, det var kona mi. Hun døde for litt over et år siden. Hun var veldig syk mot slutten.

Frognerleiligheten til Eva Røine (82), Miss Norway 1952, er dekket av levd liv. Alene bor hun her, 50-åras første kvinnelige kjendis og datidas mest avbildede person.

Hun måtte ikle seg mors klær for ikke å bli gjenkjent. Frierbrevene strømmet inn. Valget falt på Jørgen Juve, kaptein på bronselaget i fotball fra 1936. De giftet seg i 1955.

Hun sitter i sjeselongen sin og rister på hodet.

- Et liv har gått forferdelig fort. Spesielt etter at jeg ble enke i 1963. Jeg planla ikke min alderdom. Jeg registrerer at folk er mer forberedt enn jeg. Jeg har skrevet en biografi nå. Jeg forteller om alle tilfeldighetene som har formet livet mitt. De såkalte tilfeldighetene.

Og de sjelelige krisene. Depresjoner. Overarbeidelse. Jeg har levd mer enn jeg har sunget. Har tatt all verdens problem innover meg. Men når de tar det bort fra deg ....

Min drøm er å være aktiv. Det er sårt. Pensjonisttilværelsen er forferdelig vanskelig. Jeg lengter tilbake til de store dramaene.

Miss Universe, Miami, 1952. André Bjerke, professor Per Palle, dagbladredaktør Gunnar Larsen satt i juryen som sendte henne til Miss Universe i Miami.

Hun ble så lei all poseringen at hun en gang fingerte besvimelse for å slippe unna.

- Jeg husker ikke mye. Bensinlukten i Miami, sier hun.

- Men jeg lærte å sette grenser. Og klart, det har hjulpet meg å være pen. Jeg ser missetittelen som en tilfeldig hendelse.

Men jeg var heldig fordi det ga meg et navn. Jeg var mest opptatt av utdannelse. Skuespiller, teatervitenskap, kriminologi og magistergrad i psykologi.

Etter å ha spilt Shakespeare i fire år, ble hun journalist i Dagbladet, og etter hvert klinisk psykolog. Hun bygde opp Norsk Psykodramainstitutt, 25 år i år.

- Jeg viet livet til psykodrama.

Det handler om å utvide sine grenser, se muligheter i livet. Som står i skarp kontrast til pensjonisttilværelsen. Det er stor overgang, fra å være aktiv til ikke å være med. Jeg ga fra meg livet mitt. Scenen min. Det er ufattelig trist. Men jeg har planer om å lage en gruppe for mennesker som vil minnes ting. Som ønsker å gjenopprette drømmene. Det vanskelige er å komme i gang. Nettverket finnes ikke. Mange er døde nå.

Eva var yrkesaktiv til hun var 75.

- Jeg fikk beskjed: Nå må de unge ta over. Jo, det er vel naturlig. Men sårt. Jeg er låst inne her.

Hun orket knapt å stå opp uka før vi kom.

- Jeg begynte å gå i terapi i går, forteller hun.

Kvinnen som har behandlet tusenvis av folk.

- Det vanskeligste er å hjelpe seg selv.

Hun har vært med på alt, sett alt. Hun lister opp navn, datidas storheter, som hun har møtt.

Hun er en hudløs 82-åring nå. Hun vil ikke ha på missekrone når vi fotograferer henne. Hun holder den i de aldrende hendene sine.

- Nå har jeg klaget veldig. Men hva skal jeg gjøre med livet mitt?

- Det er vel noe du kan gjøre?

- Ja, det sier datteren min også. Jeg har en deilig datter og barnebarn. Men jeg syns det er kjedelig å spise vafler med pensjonister.

Jeg har startet med Kabballa. Jeg prøver å blankpusse min ånd.

Når Beate Brevik legger seg i det lille huset med lavt tak i Värmland, står hunden Kira på gulvet under henne, hun ser beundrende opp på Beate som hun gjør hver kveld, og Beate har sett hvordan Kira går opp på alle fire for å beskytte henne når det stryker folk forbi her, for du kan aldri vite hvem de er, tenker Beate.

- Det hender jeg er redd. Følelsen av at det ikke er så mange igjen som bryr seg om meg. Hadde jeg ikke hatt Kira, hadde jeg ikke levd. Jeg har tenkt noen ganger at jeg ikke har lyst å leve mer. Av savn og sorg kan du gå fra forstand. Og drap ... Det er ingen sykdom, da kunne jeg sitte ved sykesenga. Fulgt barna mine til slutten. Med drap er det ingen farvel.

Det fantes en tid da Beate Brevik vinket som en prinsesse fra en bil i Beirut, 'Gud, er det sant?' tenkte hun, den gang hun var omsvermet i Miss Global Beauty International, den gang hun luktet på glamouren og sang "Adjø min venn, vi sees igjen" i Grand Prix, før hun ble et helt alminnelig menneske, før livet hennes ble et mareritt. Men Miss Norway 1962 sier hun vil kjempe til siste safta har rent ut av henne, for Christin og Hege vil alltid komme tilbake i drømmene hennes, og hun vet at om et magasin hadde prøvd å skrive at Frøken Norge i 1962 het Julie Ege, så hadde Christin ringt de opp og sagt «det var moren min det», og hun vet at Hege ville lagt en arm rundt henne når det sto på som verst, og hun ville sagt 'alt går bra, mamma'.

Beate Brevik vet at skjønnheten har så lett for å dekke over de viktige detaljene. Hun leser ordene hun en gang skrev:

Fra jord er jeg kommet fra jord skal jeg bli

Så legg meg på et jorde når min tid er forbi

La fuglene hakke og rovdyr ta

Det de måtte trenge der og da

La mine safter synke ned i jordmonnets stille fred

Og hvis gresset blir grønnere der jeg lå

Ja, da er det slik jeg vil gjenoppstå. •