FILM: Det handler om babyer i den tredje og siste filmen om Knerten og Lillebror. Helt i starten ankommer Knerten og Karolines førstefødte, en liten gutt som blir hetende Lilleknerten og som minner mest om en halvråtten potet, hvis man skal være ærlig, men det skal man jo ikke.  

Den andre babyen er penere, men mangler familie: Lillebror (Adrian Grønnevik Smith) finner bylten på kirketrappa, men babyens mor er ikke langt unna, bekymret og kledd i filler. Lillebrors mor tilkaller legen, men ingen sier fra til myndighetene, som i dette tilfellet vil si en matglad politikonstabel (Nils Jørgen Kaalstad).  

Siden fjorårets «Knerten gifter seg» har familien flyttet fra Gampetreff til Bessby, en blanding av Rodeløkka og Ullevål Hageby. Lillebror har ingen venner og inngår en pakt med Knerten om ikke å mingle med nabolagets assorterte bøllefrø.  

Lillebrors verden

De tre Knertenfilmene er forholdsvis jevne i kvalitet og tone, med dramatiske hendelser og sympatiske karakterer. Liksom tidligere, leder en misforståelse til at Lillebror og Knerten flykter fra øvrigheta, som sammen med barna i nabolaget gjør livet spennende for Lillebror.  

Vi ser verden med Lillebrors øyne, noe som understrekes ved at alle nærbilder er filmet med minimalt dybdefokus. Mor er søt og småironisk på Pernille Sørensen-maner, mens Far (Jan Gunnar Røise) en er virkelig distré tusseladd i sine korte opptredener, kanskje mer i tråd med vår tids stakkarslige mannsbilde.  

Selv likte jeg den første filmen best. Den var minst sentimental og dessuten mest skummel: Ingen har siden vært like skremmende som de to jentene ved butikken på Gampetreff.  

Nusselig drøm

De to første filmene er sett av pluss-minus 400.000 kinogjengere, mange av dem mimrelystne foreldre som også kan glede seg over at vi på slutten får en relativt kort versjon av barnevognscenen i «Panserkrysseren Potemkin». Den oppstår selvsagt fordi Far er i overkant fjern.  

Når Knerten forsvinner på mystisk vis et stykke ute i historien, drømmer Lillebror om hvordan vennen blir tatt til fange av torgjentene og bøllegutta. Filmskaperne kunne gjerne bydd på mer barnslig galskap, siden det er nok av elementer som gjør at Knertenfilmene framtrer som en nusselig drøm som minner mer om TV-reklamens idealverden enn om barns virkelige oppvekstmiljø, både på 60-tallet og i dag.