Les intervju med Tove Nilsen her.

ANMELDELSE: «Siden det er deres ekte navn og ikke noe jeg finner på, må jeg beskrive dem skjerpet, med varsomhet», skriver Tove Nilsen i denne erindringsaktige portrettboka.

Det må være en kommentar til bekjennelsestrangen i samtidslitteraturen, der hensynet til andres liv må vike for forfatterens trang til ærlighet.

Autentisk litteratur

Tove Nilsen har, siden hun slo gjennom med «Skyskraperengler» (1982), vist at det går an å lage autentisk litteratur av sitt liv uten å utlevere sine nærmeste.

Også her, når hun skriver om «virkelige» mennesker: Fra Skåtøy utenfor Kragerø, der hun tilbrakte sine barndomssomre.

Og fra Kreta, der hun har vært over førti ganger som voksen, og der hun alltid blir møtt av Kalimaremannen, den evig optimistiske landhandleren, som holder ut «sine hverdagers monotoni» med heroisk styrke.  

Nådeløst hierarki

Passasjene fra Kreta er reiseskildringsaktige, mens Skåtøyminnene er sødmefylte barndomserindringer og har kanskje mer egenart.

Også fordi er de gir et bilde av Norge på sekstitallet: Klassedelingen og det nådeløse hierarkiet: Tove med sine evige kranglete foreldre som leide hovedhuset, og det hardt arbeidende øyfolket måtte flytte ut.

Mens familien Nilsen igjen var langt underlegne øyas virkelige overklasse. De som ikke bare hadde hytter, men «steder.»

Stjålet skinkestek

Denne boka er solid og vakkert forfatterhåndverk med elegante temaoverganger, prosalyriske erindringssnutter, angende landskapsskildringer og kjappe riss av våre små store liv.

Som barnekjære Ågot på Aas, som fortalte med skrekk i blikket om at en skinkestek hadde blitt stjålet I Drangedal. «Har du hørt noe verre?» spurte hun den da ti år gamle Tove Nilsen, som selvsagt hadde hørt noe verre men klokelig holdt munn.    

Min favoritt er fiskeren Markus, sinnbildet på den tause nordmann og evige ungkar. Han og den like sjenerte broren overtok Toves kattunge da hun måtte tilbake byen.

Markus sendte brev til Tove om kattens ve og vel: «(...) Den har også spist nøkkelost, men prøver å klore ut Karven. (...) Ærbødigst Markus.»