Hvorfor straffer vi barn? Det spørsmålet stilte Dagbladet for noen dager siden. Tre fagfolk og deres svar er interessante på hver sin måte. Jeg synes at de først og fremst er interessante og gledelige, fordi de nettopp illustrerer hvor vi befinner oss i utviklinga, som begynte omkring 1960 og trolig vil pågå i et par generasjoner til.

Vi vet ikke hvor mange foreldre det var som praktiserte straffemetoder ved begynnelsen av siste århundre. Vi vet at det var enighet blant leger, prester og foreldre om at straff var både nødvendig og bra for barna. Mange faktorer, som moralske, ideologiske, politiske og forskningsbaserte, har ført til en langsom erkjennelse av - og enighet om - at det kanskje ikke er sånn likevel. Eller at det ikke burde være sånn, avhengig av om vi tenker med et faglig eller moralsk utgangspunkt. Og ikke minst: Om vi tenker på hva som er godt/nødvendig for voksne, i hvilket omfang dette er godt/skadelig for barnas individuelle trivsel, og for karakteren av forholdet mellom den enkelte voksne og det enkelte barnet.

I artikkelen sier professor Willy Tore Mørch blant annet: «Det kommer an på hva man forbinder med straff. For mange er straff det samme som fysisk avstraffelse. I den betydning er det feil og ulovlig. Om man med straff mener påføring av ubehag, vil det være mer legitimt. Det er helt naturlig at barn blir påført ubehag i oppdragelsesprosessen».

Det interessante er at Mørch egentlig bare argumenterer med begrepet naturlig, noe som er en høyst uklar henvisning til menneskets natur. Oppdragelsens natur? Foreldres natur? Barnets natur? Mørch er mer presis når han bekrefter vår nåværende fase i utviklingen med at det anses for å være mer legitimt.

Stein Erik Ulvund er enig. Han er professor i pedagogikk og forfatter av bøker om barneoppdragelse.

«Straff er et negativt ladet ord, så jeg ville nok helst brukt et annet. Å frata privilegier høres snillere ut, men innholdet kan være det samme. Men det er naivt å tro at man kan oppdra et barn uten å noen ganger gjøre noe som av barnet oppleves som straff.»

Begge professorer har rett i at ubehag, smerte, frustrasjon, sinne og sorg - på samme måte som glede, fryd og begeistring - er en helt nødvendig del av barns (og voksnes) læringsprosesser. Den helt avgjørende forskjellen som de begge i dette intervjuet ignorerer, er om ubehaget er en naturlig konsekvens av barnets egne suverene handlinger eller om de påføres av voksne.

Et eksempel: Alle barn i hele verden prøver i cirka en måned før de klarer å klatre opp på en av stolene i hjemmet. Mange ganger mislykkes forsøkene, og de detter ned på gulvet og slår seg mer eller mindre. Dette er en naturlig konsekvens som voksne gjør lurt i å tåle, fordi det er en livsviktig øvelse for barna i å lære alt mulig,

fra å knyte skolissene til lesing, matematikk og sosiale spilleregler.

Bare ved å la barna gjøre disse smertelige erfaringene kan barnet lære seg å sette seg mål, utvikle selvdisiplin, utholdenhet og alle de andre egenskapene som er uløselig knyttet til bevisste læringsprosesser. I samfunnets skole så vel som i livets. Holder ikke foreldrene ut denne prosessen og forsøker å takle ubehaget ved å sette grenser av typen «det er ikke lov å klatre på stolen», må de ifølge grensesettingens logikk påføre barnet ubehag når det ikke er lydig og retter seg etter definerte grenser.

Er dette nødvendig? Ja, det er det uten tvil - for foreldre som enten ikke vet hvordan barn lærer og i hvilket tempo, eller som ikke kan håndtere eget ubehag eller lyst på makt.

Er det bra for barnas trivsel og utvikling? Nei, garantert ikke. Jo flere områder dette praktiseres på, jo mer fratas barnet evnen til å leve og gjennomleve naturlige konsekvenser. Dette er, sammen med mange foreldres trang til å beskytte barn mot ubehag av alle typer, en av de viktigste årsakene til at vi ser flere og flere unge med manglende livskompetanse. De kan gi opp når de konfronteres med for eksempel skolens krav om akademisk læring.

I artikkelen siteres også psykolog Egil Launes på at pausetid er en akseptert metode i barneoppdragelse.

«Pausetid skal hjelpe foreldre og barnehageansatte til å slippe å bli sinte og irriterte - et praktisk verktøy for å få kontroll over situasjonen, i stedet for å mase og kjefte», sa psykologen.

Her har vi en fagmann som legger kortene på bordet! Han begynner med å slå fast at denne metoden er en akseptert metode, han mener antakelig blant voksne? Hvilket jo i seg selv er uttrykk for en alvorlig begrensning! Videre slår han fast at denne metoden er nyttig og nødvendig for voksne som ikke kan styre egen destruktiv atferd. Dette er jeg ikke uenig i, men jeg vil foretrekke at voksne fant på metoder som ikke går ut over barna og stempler dem som den skyldige part. (Her er det ganske opplysende å sammenlikne med de voksnes reaksjoner; spør man personalet i barnehagen hvorfor de gjør dette, er svaret ganske ofte at de ikke vet hva de ellers skal gjøre. Hvis man derimot anklager dem for mangel på profesjonell kompetanse, forsvarer de seg til døde. Heller ikke voksne liker å få skylden!)

Om dette sier Willy Tore Mørch: «Dette kan være en sentral metode når barnet har alvorlige atferdsproblemer. Da er tenkepause, som jeg kaller det, helt klart å foretrekke fremfor å miste kontrollen og frata privilegier på en hard måte», sier han. «Men i vanlig barneoppdragelse er det ikke nødvendig å bruke tenkepause, i hvert fall ikke i den formelle formen. Men du kan gjerne si at 'nå tror jeg du må ta en pause og roe deg litt på den stolen der'».

Good news - for så vidt! Men legg igjen merke til den totale fornektelsen av at det er samspillets kvalitet som fører til «feil» atferd - både hos foreldre og barn. Hvorfor er det så farlig for disse voksne å ta skrittet helt ut og si: «Nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre, så nå må vi ta en tenkepause så vi kan roe oss ned og finne en bra løsning. La oss gå inn på ditt rom og roe oss en stund»?

Jeg kjenner selvsagt ikke svaret fra disse tre psykologene, men det kunne vært spennende å høre det i klartekst. Sånn kan vi i framtida vurdere hverandres utsagn i forhold til den andres eksisterende verdiforestillinger, i stedet for å vurdere dem i forhold til våre egne.

I neste ukes spalte skal jeg gi et eksempel på alternativ voksenatferd i forhold til to vanlige konflikter mellom foreldre og barn; sengetid og spisetid.•