- Kanin? Hm ... Det er ikke ofte man blir tilbudt på norske restauranter.

- Du har rett. I det franske kjøkkenet er Snurres slekt og venner et vanlig innslag, så når vi først får muligheten her hjemme bør vi slå til, mente Robinson.

- Og når vi først leker at vi er i Frankrike, kan vi like godt ta det helt ut, n'est-ce pas?

I motsetning til mange andre franskinspirerte spisesteder på våre breddegrader, er det overraskende enkelt å gli inn i illusjonen at man er i Frankrike når man befinner seg i lokalene som tidligere huset fiskerestauranten Mares på Frogner. Interiøret er ikke «typisk fransk» og hovmesteren har svensk, ikke fransk, aksent. Men menyen er gjennomført - ja, selv prisnivået er behagelig og lite norsk.

- 345 for dagens treretter er ikke verst, sa Fredag.

- Tja, alt er relativt. Vi får se om vi er enige om det når desserten er historie, sa Robinson.

Robinson og Fredag valgte imidlertid å droppe treretteren og i stedet velge tre retter fra à la carte-menyen mot et tillegg på 50 kroner.

- Mye som høres godt ut her, men man må skjære igjennom, sa Fredag og bestilte rillette av kylling med cornichons og ruccola til forrett, og surret kaninlår med grønnsaker, cognac- og peppersjy til hovedrett. Robinson fulgte opp med «brie-suppe» til forrett og vaktelbryst med selleripuré, løk og søtlig rosmarinsjy til hovedrett.

- Ja, sa hovmesteren. - En suppe på brie høres tungt ut, men du vil nok bli overrasket.

Og det ble Robinson også. For suppa var alt annet enn tung. Den var laget på blåskjellkraft, tilsatt fløte og noen dråper trøffelolje, samt et ristet kamskjell. Osten var smeltet og rørt inn i den luftige væsken.

- Her må jeg si meg helt enig med hovmesteren. Dette er nydelig! sukket Robinson lykkelig.

Fredag var også svært fornøyd med sin forrett. Rilletten var lett og delikat, men samtidig svært smaksrik. En smak veldig langt fra de bleke og nesten smakløse kyllingbrystene som har inntatt både kjøkken og restauranter de siste åra.

Festen fortsatte med hovedrettene.

- Vaktel er vanskelig å tilberede, sa Robinson. - Siden den er så liten kan kjøttet lett bli tørt.

- Og hvordan var den? spurte Fredag.

- Vel, den kunne kanskje vært litt mindre stekt. Men smaken er det ikke noe å si på. Tilbehøret er også svært bra, de små løkene er som små smaksbomber. Og hvordan var kaninen?

- Åh, stønnet Fredag. - Har aldri før fått så lett, mørt og så usedvanlig godt kaninkjøtt. Jeg vil anta at dette er langstekt på lav temperatur, så frest i panne for å få en sprø overflate. Resultatet er fantastisk. Intet mindre.

Begge rettene hadde følge av stekte rattepoteter, søtlige og smaksrike, nærmest som snacks å regne.

For å skylle ned godsakene hadde Robinson og Fredag tatt et radikalt valg, og forlatt Frankrike til fordel for Italia. Men de dyprøde dråpene av type Barbera d'Asti, Castello Di Montegrosso anno 2004, passet fint.

Robinson og Fredag satte strek for måltidet med en rabarbra- og jordbærsuppe med hvit sjokolademousse, innslagene av sødme og syre var fint balansert. En perfekt - og lett - avslutning.

- Maten er det ingenting å si på, men hva synes du om servicen?

Robinson tenkte seg om.

- Servicen er ypperlig, men det kunne vært mer av den, eller riktigere, det kunne vært flere som sto for den. Det gikk greit med bare hovmesteren og en servitør i starten, men etter hvert som lokalet begynte å fylles opp, gikk det ikke fullt så glatt.

- Enig. Hvis vi skal være pirkete, burde vel servitøren også dekantert vinen ved bordet, ikke bare komme med en karaffel fra kjøkkenet. Men i det store og det hele blir det likevel bare små skjønnhetsfeil.

Robinson nikket.

- Tror jeg har mine ord i behold når jeg sier at Frogner Bistro serverer nydelig mat til en forholdsmessig rimelig pris. Lett, smakfullt og delikat. Et sted jeg gjerne stikker innom igjen. Og igjen.

robinson&fredag@dagbladet.no