ANMELDELSE: Den fiktive bygda Skogli, en gård, to vesensforskjellige brødre, og en far som kjemper med tvilen. Legg til skumlinger, samt greie karer i knestående.

Det høres ut som Levi Henriksens gjennombruddsbok, «Snø vil falle over snø som er falt,» men er det ikke. Det er Henriksens nye roman, «Dagen skal komme med blå vind.»

Fortidas demoner

Årets historie er svakere enn boka fra 2004, men til gjengjeld har Henriksen dempet hangen til pompøse bilder og sammenlikninger.

Vi møter noenogtrettiårige Mikael. Han bor i tømmerkoja etter bestefaren, ved siden av foreldrenes gård. Han har det ikke godt. Desperasjonen ligger i tykke lag utenpå ham.

I åpningsscene hentes niesen Daniela av barnevernet. Mikael skulle så gjerne beskyttet henne, stå støtt der broren sviktet så stygt. Men Mikael har sine egne demoner å stri med, skapt av en fortid som rommer kjærestens død, et livsfarlig pengelån og en vond brødrekonflikt.

Hemmeligheter

Henriksen er god til å holde på hemmeligheter. Han porsjonerer kløktig ut svarene på leserens spørsmål: Hva skjedde da moren til Mikael ble blind, hvorfor er forholdet mellom brødrene så skralt, og hvor langt er Mikael villig til å gå for å skaffe pengene han skylder skumle torpedoer?

Mikael er villig til å gå ganske langt viser det seg, men lite lager seg for mannen med tallrike tatoveringer, som «Misery loves company.» Selv ikke å rane en bensinstasjon fikser han. Simpelthen fordi den kveldsstenger rett foran nesen hans.

Spenningen som skapes av forventningen om torpedoenes tilbakekomst - inkludert biljakter som ikke står tilbake for fete amerikanske filmsekvenser - samt familiehemmelighetene som langsomt avsløres, er noe av det som gir temperatur til romanen. En kjærlighetshistorie gis på kjent levisk vis også plass.

Ujevnt

Som før har Henriksen et nesten svermerisk forhold til folk som har oddsene mot seg, og mye tegnes i sort-hvitt. Det er ikke måte på hvor ensidig ekle og slemme de slemme er. Skittenromantikken er derimot nedtonet i årets roman, men naturhenrykkelsen og varmen i personskildringen er fortsatt på plass.

«Dagen skal komme med blå vind» er ingen stor opplevelse, litterært sett. Her er både haltende dialoger og svulstige sammenlikninger.

Som når Mikael føler seg som en trekkfugl som ikke kommer seg av gårde, eller hevder at han allerede som ung visste hva det ville si å seile, uten å krysse noe hav.

Det underliggende budskapet er likevel viktig nok: Du har ikke tapt når du faller, men hvis du ikke prøver å reise deg igjen.