ALBUM: Med sin versjon av Ole Paus-ironien «Mitt lille land» viste Maria Mena hvilken trøst som kan finnes i musikken, hvilken samlende kraft den kan ha.

Hun — eller hennes bruk av sangen — viste også hvordan en tekst, et dikt eller en låt kan leve sitt eget liv, løsrevet fra sin opprinnelige mening. Det er jo noe av det fascinerende med en kunstform som popmusikk — hvor grenseløs den kan være.

Varm klem

Musikk som lindring er langt i fra noe nytt når vi snakker om Maria Mena.

Bekjennende, sorgbearbeidende tekster om spiseforstyrrelser, tenåringsspleen, skilsmissesorg og den vonde kjærligheten har mer eller mindre blitt hennes varemerke.

Så også på hennes femte album, selv om tekstinnholdet er lysere, mer forsonende og modent denne gang. «This Too Shall Pass» føles for eksempel som en varm klem, mens «The Art Of Forgiveness» med overblikk presenterer en ganske komplisert forholdssituasjon man ikke kan unngå å følge med interesse.

Samtidig er noe av utfordringen ved Menas tekster at de tidvis blir for forankret til spesifikke hendelser — eller gir inntrykk av å være det — og såpass detaljerte i sitt alvor at de blir vanskelige å ta innover seg.

Det er som om intimiteten skaper en distanse. Enkelte bilder er også mer klønete og forvirrende enn de er treffende.

Å lytte til «Viktoria» føles derfor noen ganger som når du tilfeldigvis støter på et fjernt bekjentskap som har behov for å lette hjertet for noe heftig shit du ikke kan forstå: «There's a room inside your gut, close the door and keep it shut, let no daylight enter in and the punishment begin», som det heter i «Secret».

Voksen popmusikk

Musikalsk forsetter Mena tendensen fra «Cause And Effect» (2008), med velprodusert, midtempo og (brå)voksen popmusikk med enkelte symfoniske innslag.

Likevel er «Viktoria» mer dempet enn forgjengeren — noen vil kanskje si kjedeligere — men selv foretrekker jeg denne platens milde helhet, selv om det er færre arrangerte overraskelser her.

Roen skaper rom for det som er én av Menas store styrker, timingen: Hver låt har små brudd som trigger følelser, og hun er flink til å utporsjonere stemmetriksene hun er i besittelse av, slik at hun veksler mellom det spinkle og det fyldige.

Selv har jeg alltid likt Mena (alle platene hennes står i Billy-hyllen hjemme!). Stemmen har en tydelig personlighet, og selv om jeg synes betroelsesnivået kan være problematisk, er det tross alt lov å føle.

Men selv om det alltid er flere øyeblikk som treffer meg på platene hennes, eller øyeblikk i låtene som jeg vender tilbake til, har jeg likevel aldri klart å virkelig elske et helt Mena-album. Slik er det også med «Viktoria», og jeg tar meg i å håpe at det ikke alltid kommer til å være slik.