ALBUM: Smakebitene fra «The Hunter» som allerede har versert både på nett og radio her hjemme, har antydet at Mastodon har beveget seg bort fra den mest halsbrekkende progmetalen som fikk sitt kompleksitetsklimaks i «Crack the Skye» for snaut tre år tilbake.

Et forrykende album på alle mulige måter, men også et forvarsel om at kvartetten risikerte å møte seg selv i døra dersom de skulle fortsatt i samme retning.

Dette har de tydeligvis tatt til etterretning — låttilnærmingen på «The Hunter» er nemlig av et helt annet slag.

Her handler det om relativt korte sanger med fokus på tradisjonelle vers/refrengstrukturer.

Overgår seg selv

Men selv om «The Hunter» i stor grad er gjengens mest tilgjengelige plate til dato, betyr ikke det at de har kappet bort de arrangementsmessige spissfindighetene sine — de har bare blitt flinkere historiefortellere.

Detaljrikdommen er der fremdeles, men den er porsjonert ut i mer konsumerbare porsjoner og er aldri i veien for nerven i låta eller de innbydende vokallinjene.

Total

Sistnevnte aspekt er noe de åpenbart har jobbet mye med denne gangen.

Både Troy Sanders, Brent Hinds og Brann Dailor leverer sine beste prestasjoner her.

Dailor er for øvrig albumets definitive stjerne både vokalt og trommemessig.

«The Hunter» er i sannhet en utrolig fascinerende reise inn i det vidtfavnende mastodonske fabelriket.

Låtene har alle sine særegenheter, samtidig som de i fellesskap danner en utrolig fengslende konseptuell ramme.

Fra den gyngende 70-tallsrockeren «Curl of the Burl», via kosmosreisen «Stargasm» — mon tro om Dailor har hørt mye på trommespillet til Iron Maidens Nicko McBrain i det siste? — og ambiente «Creature Lives», til den mytiske avslutningslåta «The Sparrow», er det ren parademarsj.

Du finner den et sted i skjæringspunktet mellom Pink Floyds ulmende «Dark Side of the Moon», Iron Maidens gitarmonster «Powerslave» og Queens of the Stone-Ages komisk fullendte «Songs For the Deaf».

Ja der, ja.