(Dagbladet God torsdag): - Jeg hadde bare lyst til å forvinne. Til å bli usynlig.

Hun hadde for stort hår, stygge tenner og feil klær, ifølge de andre barna. «Hvorfor har du så rare klær? Har dere så dårlig råd?», spurte de igjen og igjen.

- Jeg ble aldri vant til mobbingen. Jeg ble veldig lei meg, og det var en reaksjon som mobberne sikkert likte å få. Jeg tok bare imot, og mye av det som skjedde, fortalte jeg ikke til noen. Ofte forsøkte jeg å løpe hjem før jeg brast i gråt. Jeg reagerte med å vende følelsene innover og klandre meg selv.

Mobbedebatten

Hun vet hva hun snakker om. De siste par åra har Kristin Oudmayer deltatt i tv-debatter om mobbing og skrevet kronikker. Da dattera opplevde noe som minte henne om hva hun selv hadde gjennomgått, ble hun så frustrert at hun opprettet sin egen blogg mot mobbing. Boka «Fordi jeg fortjener det» ble til gjennom et voldsomt engasjement i sosiale medier. Gjennom bloggen, Twitter, Facebook og Flickr samlet Kristin Oudmayer inn over 200 mobbehistorier. Hun hadde knekt en kode.

- Jeg vil formidle at man kan klare seg godt selv om man utsettes for mobbing. Det er viktig at man ikke gir opp og inntar offerrollen, sier hun hjemme i rekkehuset i Asker.  

Kunstnermiljø

Ei jente med tusen spørsmål. De første åra bodde hun, mora, faren og broren i et kreativt nabolag på Grünerløkka i Oslo. Miljøet besto av kunstnere, forfattere og politisk engasjerte mennesker.

- Vi vokste opp med mange voksne som brydde seg. Å være barn i dette miljøet var trygt.

Men barndomslykken brast, og mora flyttet med sjuåringen Kristin og lillebroren til bygda Tranby i Buskerud. 

Mora som bare var 18 år da hun fikk Kristin, vakte oppsikt med sine fargerike klær og flagrende gevanter. De var også den første skilsmissefamilien i nabolaget. Kristin ble annerledesungen.  

- Å flytte dit var et sjokk. Mamma var hippie, og jeg hadde heklelapper på knærne og hår nesten ned på rumpa. Håret mitt var stort og vilt, virkelig et Diana Ross-hår.

Alle mot en

Gutter dro av henne sekken og dynket henne i snøen. Hun fortet seg over den store gressplenen på vei fra skolen til blokka der hun bodde. Men verst var den psykiske mobbingen.  

- I mange år hang kallenavnet «Tranbyheksa» ved meg. Jeg fikk hele tida høre at jeg var «så spesiell» og «annerledes». Jeg ble mer og mer klønete og utydelig. Følte meg utrygg og avkledd.

Heller ikke i klasserommet fikk hun støtte.

- Jeg ble oversett når jeg rakk opp hånda og følte meg alltid som den brysomme ungen. Før sommerferien pleide læreren min å sende et personlig brev til elevene. Alle brev ble avsluttet likt; læreren skrev for eksempel til Anita: «Det er veldig hyggelig å ha Anita i klassen.» Den linja fikk aldri jeg.

Ble observert

Når Kristins fraskilte mor forsøkte å tale datteras sak, ble det bare verre. Forholdet ble så anstrengt at mora enkelte ganger valgte å sende ei venninne til skolemøter.

- Jeg har alltid vært et engasjert hva-hvordan-hvorfor-menneske. Det ble ikke tatt godt imot. Det verste var at læreren tilkjennega sin oppgitthet mens de andre barna var til stede, sier Kristin.

Til moras forskrekkelse tok skolen initiativ til at Kristin skulle bli observert. En psykolog var til stede i noen skoletimer. Hun konkluderte med at «eleven  var velfungerende og intellektuelt hadde stor kapasitet». Ingenting skulle tilsi videre oppfølging. 

Også andre elever og voksne skal ha lagt merke til at Kristin ble forskjellsbehandlet. Men ingen tok affære.

- Det bygde opp min annerledeshet - at jeg ikke var bra nok.

God torsdag har ikke lyktes med å få kontakt med daværende rektor, men har tatt kontakt med en tidligere lærer av Kristin Oudmayer. Læreren ønsker å få følgende på trykk:

- ?Jeg stiller meg helt uforstående til dette, men beklager hvis hun kan ha opplevd tilværelsen i klassen slik.

I to samtaler med Dagbladet gjentar læreren en rekke ganger at hvis Kristin følte seg utenfor, var det familien hennes som hadde skylden for det, og at terskelen for hva som kalles mobbing i dag er blitt veldig lav. 

Drømte seg bort

- Jeg skled ut av virkeligheten og inn i drømmer og fantasier. Jeg spant lange eventyrtråder og presenterte røverhistorier om fjerne land jeg hadde besøkt og kjente mennesker jeg hadde møtt. Men de ville historiene gjorde meg bare mer sårbar. For jeg ble selvsagt avslørt. Samtidig tror jeg fantasiene var en nødvendig flukt, sier hun i dag.

Kristin var skilsmissebarn. Hun savnet faren sin som hadde nok med sine egne problemer. Samtidig gjorde mora alt hun kunne for å styrke henne, og hun hadde besteforeldre som stilte mye opp.

- Mobbing rammer oftest den som har en sårhet i seg. Min mobbehistorie er langt ifra blant de verste og mest dramatiske. Men mobbingen snek seg innpå meg. Man knuses sakte, sier hun.

Som Grace Jones

Hun gredde og gredde håret sitt, men forsto ikke som barn at jo mer hun børstet, jo større ble håret.

- Jeg følte meg som et misfoster. En gang tok jeg mine egne penger og gikk til frisøren. Jeg så ut som Grace Jones og mamma fikk granatsjokk.

Mobbingen preget henne langt opp i tjueåra.

- Selv om jeg etter hvert fikk mye positiv oppmerksomhet for utseendet mitt, tok det lang tid før jeg trodde at jeg kunne være attraktiv.

- Hvorfor tok du ikke igjen, du som var verbalt sterk?

- Jeg har aldri vært god til å forsvare meg selv. Problemene med å sette grenser, forfulgte meg seinere i livet.

- Du hadde noen eldre venner. Hva tenker du om at de ikke grep inn?

- Jeg har ikke tenkt slik. Det var de voksnes jobb å få slutt på mobbingen.

Vendepunktet

En bemerkning hun ikke skulle høre, ble et vendepunkt. Hun overhørte et familiemedlem si at «Kristin kom det aldri til å bli noe av».

- Uttalelsen satt som hamret inn. Jeg var sjokkert. Skulle jeg ikke klare meg? For selv om jeg var tynget og noen ganger følte meg helt knust, hadde jeg aldri tenkt slik på meg selv - som en taper. Jeg husker at jeg tenkte at det skulle bli noe av meg. Jeg skulle klare meg.

Kristins situasjon snudde på ungdomsskolen. Videregående skole var lykkelige år. Når hun fikk lærere som så henne som en ressurs, ikke en plage, løsnet det.

Kristin Oudmayer har et nært, humørfylt forhold til døtrene Josefine (13) og Henriette (11). I likhet med mamma er de engasjerte jenter - med fantastisk krøllete hår.

- Jeg har alltid tenkt at mamma er kjempepen, og skjønte ikke at hun ble mobbet for utseendet, sier Josefine.

- Fordi jeg alltid har sett på mamma som en veldig sterk person, er det rart å tenke på at hun ble mobbet, sier Henriette.

Sosiale medier

Hun blogger, er foredragsholder og jobber som prosjektleder for «En for alle - alle for en» og «Du kan være den ene» for Unicef Norge. Jobben er et resultat av hennes engasjement for barns oppvekstvilkår. Kristin er kommet på riktig hylle i livet.

- Det høres kanskje patetisk ut, men jeg føler jeg kan hjelpe andre fordi jeg har erfaring. Styrken min er at det ikke blir noe skille mellom sak og person.

Etter at boka hennes kom i fjor, kom det et ras av henvendelser fra mobbeofre. Det stopper ikke. Denne høsten har særlig mange fortvilte foreldre tatt kontakt. Hva slags råd gir hun?

- Jeg sier at de må fortsette å si ifra. Det er vondt å bli behandlet som masete foreldre, og mange blir etter hvert veldig usikre og selvransakende. Men man har en rett til å bli hørt. Foreldre skal kjempe for barna sine.

Tydelig voksenperson

Hun har jobbet mye med seg selv for å bli en tydelig voksenperson.

- Jeg måtte ta et oppgjør med meg selv om hva slags rollemodell jeg ville være for mine barn. Tørre å si nei, tørre å ta en krangel og kjempe. Jeg har lært å forsvare meg selv. Jeg skulle bare ønske at jeg hadde skjønt det lenge før.

- Møter du noen gang den sårbare, lille jenta du var, i døra?

- Når noen er veldig kritisk mot meg, kan jeg kjenne den gamle usikkerheten. Men jeg gjenkjenner følelsen og går en runde med meg selv. Noe av det jeg opplevde kan jeg le av i dag. Men som barn er man maktesløs.

Denne artikkelen ble først publisert i Dagbladet God torsdag 22. september 2011.