TEATER: Han kom til sine egne, og de kjente ham. Helge Jordal, som eneste mann på dekk, fløt gjennom lørdagens premiere på «Førstereis» på en bølge av hengivenhet fra hjemmepublikummet, som adlød den minste lille indikasjon om latter eller tårer var på sin plass. Ikke at Jordal var avhengig av å bli løftet. Han har gode nok sjøbein som det er.

Teknisk

«Førstereis» er et slags testamente til Jordals evner som sceneforteller. Morten Lorentzens nyskrevne tekst om en sjømann som ser tilbake på sin jomfrutur som femtenårig dekksgutt, utviklet i samarbeid med skuespilleren, er ikke utpreget litterær. Den er mer en skvær røverhistorie med en melankolsk basslinje enn noe eksistensielt eller psykologisk dypdykk.

Men den er et utmerket utgangspunkt for en scenelek som tar teatrets grunnleggende teknikker i bruk for å transportere publikum i tid og rom med nesten uhørt enkle grep.

Sterk Jordal

Og her er det man trenger en skuespiller med Jordals register og erfaring.

For at «Førstereis» skal være morsom, faktisk for at den skal være forståelig, må han kunne føre kjappe og godt timede dialoger med seg selv, og veksle lynraskt mellom forskjellige roller. Han må skape og bryte illusjoner av dansegulv og havstormer. Og han må, oppi all viraken, finne øyeblikkene der ansiktet med de store trekkene kan åpne seg i undring og sårbarhet slik at «Førstereis» blir mer enn mekanisk sjonglering med virkemidler, slik at den får varme.

Alt dette klarer Jordal på imponerende vis. Han er intens og nær. Han får også god hjelp av regissør Lasse Kolsrud, lysdesigner Morten Reinan og lyddesigner Espen Beranek Holm. De bidrar sterkt til at scenebildet, som består av en benk, en leider og to trapper, kan bli så mange eventyrlige åsteder. Og at en lyskaster og et boblende soundtrack er nok til å skape en overbevisende svømmetur i sjøen utenfor Rio de Janeiro.

Godmodig

Det er noe godmodig og gammelmodig over «Førstereis», og noe urteatralt. Den er ikke lytefri. Den kunne for eksempel vært noe fortettet, og sløyfet pausen. Men den kaller på respekten for godt håndverk, og for teatrets stadig forunderlige evne til å få deg til å tro at du er et helt annet sted.