ANMELDELSE: David Mazzucchelli skapte tegneseriehistorie på 80-tallet da han revolusjonerte superheltuniverset til henholdsvis Daredevil og Batman sammen med manusforfatter Frank Miller.

Men mens Miller skapte seg en ekstremkarriere på stilistisk vold og aparte karakterer, trakk Mazzucchelli seg tilbake til kunst-tegneserienes underverden hvor han stillferdig begynte å utgi antologien «Rubber Blanket» sammen med kunstnerkona, Richmond Lewis.
  

Overveldende debut

I 2009 dukket han derimot plutselig opp på nye høyder med sin første tegneserieroman «Asterios Polyp».

Boken har siden mottatt de fleste prestisjepriser tegneserier kan få, og nå foreligger den også i en god norsk utgave.

Heldigvis er den norske boken en klon av originalen, for det som gjør «Asterios Polyp» så unik er det at den er et slags Gesamtkunstverk hvor historie, ruter, farger og form går opp i en høyere enhet.
  

Arkitekt uten bygg

Hovedpersonen, med det noe eiendommelige navnet Asterios Polyp, er en anerkjent arkitektprofessor som likevel aldri har fått noen av sine bygg realisert.

Han er en klassisk intellektuell pratmaker, som ikke går av veien for å valse over andre.

Opprinnelig var Polyp enegget tvilling, men broren var dødfødt. Dette har han aldri kommet seg helt over, noe som også illustreres av at det er den avdøde broren, Ingazio, som er bokens fortellerstemme.
  

Et overflødighetshorn

Hovedhistorien er en temmelig ordinær kjærlighetshistorie mellom Polyp og den japansk-amerikanske skulptøren Hana.

Det er måten Mazzucchelli forteller historien på som gjør boken så unik.

Fargene som blir benyttet, magenta, cyan og gult, er de som til sammen danner et fargefotografi. Bruken av dem følger et klart mønster, og det gjør det meste annet også.

Hver karakter har sin egen distinktive font i snakkeboblene, og rutene, og selv mellomrommene mellom dem, uttrykker stemninger og følelser. «Asterios Polyps» overflod av symbolikk og referanser til antikken, filosofer og kunsthistorie har inspirert til en hel vrimmel av tolknigssider på nettet.

Etter tredje gjennomlesning har jeg fått med meg mye, men vet det er enda mer igjen.
  

Tegnernes tegneserie

Boken inspirerer med andre ord til nerding, og folk som ikke leser mye tegneserier vil kanskje synes at mye av det visuelle kommer i veien for historien.

Men med Asterios Polyp har Mazzucchelli utvilsomt laget et mesterverk, et som jeg håper vil komme til å stå som forbilde for tegnere i lang tid fremover.