ANMELDELSE: Den første scenen i Øystein Wiiks nye krim er virkelig god.

En dødssyk mann skildres i sitt sommerhus. Det er vinter, mannen ser ut på «Sørlandskystens frostskadde vinteransikt», og tenker at han burde tilbrakt sine siste dager i livet under solen. Scenen ender med at mannen drukner:

«Han drev mot bunnen som et romskip ute av kurs».

Skaper atmosfære

Wiik viser her at han virkelig kan skrive. Og at han har forstått hvor viktig det er å skape atmosfære i en kriminalroman, fordi den atmosfæren forfatteren møysommelig bygger opp rundt karakterer og i miljøer skaper mye mer spenning enn all verdens ytre action.

Dessverre forsvinner atmosfæren når Wiik går løs på den historien han vil fortelle. Den er nemlig svært omfattende.

En beryktet kunstkritiker blir drept og kroppen hans blir sendt til et galleri i Oslo midt under en vernissage.

Komodovaraner

Tom Hartmann fungerer også denne gangen som en slags hovedperson. Uforskyldt vikles han inn i et miljø bestående av styrtrike kunstsamlere på den franske rivieraen.

Historien som avdekkes har røtter tilbake til India på 1980-tallet og involverer alt fra norske samtidskunstnere til menneskeetende komodovaraner.

For mange krimforfattere er det smart å holde på med disse komplekse plottene. Det er i den ytre handlingen de har sin styrke.

Fanget av handlingen

Øystein Wiik viser at han også behersker de mer sofistikerte litterære virkemidlene, men med et så komplekst plott får han ikke tid til å vie disse sidene ved teksten nok oppmerksomhet, annet enn i den nevnte åpningsscenen.

Han blir fanget av handlingen, han må fullføre helheten, og dermed mister han blikket for delene.

Neste gang burde han nekte seg selv halvparten av ingrediensene som er med i «Slakteren». Det tror jeg forfatteren ville kommet styrket ut av.