ANMELDELSE: Marita Fossums forfatterskap er et kresent og nærmest lydløst et.

I alle fall når det kommer til tiden mellom bøkene, hvor enkelte forfattere eksponerer sine skrivestuer på glanset papir, eller er høylydte på landets festivaler.

I denne stillheten og tilbaketrukketheten oppstår viktig og god litteratur. «Lykksalighet» er intet unntak, selv om den ikke er uten lyter.
 

Umulig begjær

I romanen speiles to karakterer mot hverandre, vi er på et sykehus i Nord Norge, overlege Hannah Lote og pasient E.J. Herman møtes. Han er der for å få amputert et ben, hun er legen som skal ha kontroll over operasjonen.

Tidlig i romanen antydes tilløp til en mulig ømhet mellom de to, men kanskje særlig karakteren Hanna er for mørk til at begjæret og leken helt skal kunne overta.

Uventede vendinger

Det de kan dele er den kampen de utspiller mot seg selv, tydelig formulert av Herman:

«Ett sted er like bra som et annet, tenker han, for jeg må jo drasse på meg selv, uansett hvor jeg er».
 
Likevel kjennes det forfeilet å psykologisere eller bedrive handlingsreferat fra denne romanen.

Dét til tross for at den ytre handlingen bærer på et tydelig drama, og at romanen tar uventede vendinger.

Lite ketsjupsprut

Snarere skaper Fossum et gjennomkomponert univers, som gjennom sine små språklige lighterblaff, gir mørke innsikter i eksistensen. Hvordan klarer hun så det?

Jo, gjennom språklig originalitet, innovasjon og en prosa som aldri blir sentimental eller nostalgisk.

Her er lite prosaisk ketsjupsprut av barndom og enkel psykologi, slik tendensen tidvis kan være i norske samtidsromaner. Her er snarere prosa og poesi i skjønn og mørk forening:

«(...) blir han plutselig hardt rammet av et barndomsminne. Han ser et plankegjerde, solfylte åkrer, at det er markjordbær mellom de gule stråene bak låven. Åpenbart bondelandet, tenker han, åpenbart moren som sitter i skyggen av kirsebærtreet og drikker limonade, åpenbart ensomhet overalt likevel».

Vesentlig

Potensiell idyll vrenges altså av en eksistensiell tomhet.
 
I denne romanen lar Fossum ytre og indre realiteter trekke leseren mot prekære tilstander.

Det gjør «Lykksalighet» til vesentlig litteratur, og forfatterskapet til et besnærende humanistisk prosjekt som er verdt å følge.