Les intervju med Andrea Bræin Hovig her.

ANMELDELSE: «Dette er Wilma. Hun burde sikkert ha fortalt hvor gammel hun er, hvorfor hun blir kalt Ville Wilma, hvilken klasse hun går i og sånn, men det gidder hun ikke, dessverre».

Fullt så tøff som hun høres ut er ikke Andrea Bræin Hovigs lille Wilma.

Men hun kan si ifra når ting går for langt, og i «Ikke bare Vilma» står utfordringene i kø.

Ny verden

I denne tredje boka om Wilma er syvåringen mer sårbar enn tøff. Hele hennes trygge «bare pappa og Wilma»-verden står for fall. Ikke bare skal pappa gifte seg med lege-Mari. De venter jaggu barn også.

Og er det noen som har spurt om Wilma vil ha en baby i hus? Nei, det er ikke det.

Hovig turnerer en litt opplagt tematikk, men gjør det med humor og morsomme innslag: I den første historien roter presten voldsomt under vielsen, og i den andre ender den lille familien - nokså forfjamset - på partyhotellet «FreeYourMind.»

I bokas siste historie er tonen derimot mer alvorlig. Fødselen starter og Wilma føler seg forlatt og utrygg. Lykkeligvis er en snill farmor med boller straks på pletten.

Snill, ikke vill

Wilma er tydelig og frittalende, men spesielt vill er hun ikke. Vi hører at hun liker å snakke med mat i munnen og spille høy musikk, verre blir det ikke.

Dermed fremstår tittelen «Ville Wilma» mer som et resultat av hangen til allitterasjon i barnebøker, enn som en pekepinn om innholdet.

Hovig prøver å tilpasse seg barnets språk og blikk, men perspektivet virker ikke helt klart gjennomført.

At barnespråket er påklistret en rekke «dobbeltwow,» «superdupert,» «tjohei» og «tjobing» gjør det ikke mer overbevisende. Det blir fort noe påtatt over dette.

Svenske forbilder

Wilmabøkene, klart og fargerikt illustrert av Lene Ask, har en atmosfære av noe kjent og kjært.

Ikke bare er Wilma pippisk uredd, snill og antiautoritær. Hun har også en pappa som minner om Albert Åbergs: En tålmodig, godlynt og litt tafatt sekstiåtterpappa.

Det gjør boka til trivelig høytlesning for barn fra fem års alder.