ANMELDELSE: «Den mest vellykkede sabotasje under krigen», skal den tyske General von Falkenhorst ha sagt om Norges mest berømte enkeltbidrag til verdenskrigen.  

Det dreier seg om tungtvannsaksjonen på Vemork. Ni nordmenn klarte det ingen trodde de ville klare, og som også for dem fortonet seg som en selvmordsaksjon.

Uten at ett skudd falt, kom de seg usett inn i det tungt bevoktede Norsk Hydros anlegg på Vemork, den gang verdens eneste kommersielle tungtvannsanlegg.

De snek seg ned i kjelleren, fikk sprengt hovedreaktoren med det dyrebare tungtvannet, og kom seg unna nesten før tyskerne hadde oppdaget hva som var skjedd.  

Velkjent stoff

Svært få, ikke engang sabotørene, visste den gang hvor essensielt tungtvannet var i kampen om den første atombomben.

Aksjonen ble fulgt med argusøyne både av Winston Churchill og president Roosevelt: En fantastisk historie, men det jo ikke akkurat sånn at vi ikke har hørt den før, både gjennom film og dokumentarbøker.

Det er heller sånn at vi ikke har hørt historien om våre krigshelter; Max Manus, Kjakan Sønsteby, Gunnar Helberg.     

Joachim Rønneberg derimot, lederen for tungtvannsaksjonen, har vært svært beskjeden i så måte. Han ville ikke være med på filmen om tungtvann, og har ikke villet ha sin historie skrevet.

Heller ikke nå, skriver NRK-journalisten Gunnar Myklebust i forordet til denne dokumentaren om Rønneberg, Den er bygget på tidligere stoff om aksjonen, stoff fra arkiver i London, tidligere radio-intervjuer, og samtaler med en svært beskjeden 92 år gammel Rønneberg.  

Europa i flammer

Boka starter i 1940, da Rønneberg forbereder flukt via båt til et bombeherjet London. Dit ankommer han mars året etter.

De kampvillige nordmennene var populære der. Den norske handelsflåten fraktet dengang halvparten av alt drivstoffet Storbritannia brukte. Fullt så imponert var ikke britene av det norske militærets tafatte forsøk på å stoppe okkupasjonen.  

«Vi må sette fyr på Europa,» skal Churchill ha sagt. Det ble opptakten til at Secret Service, senere MI6, opprettet en hemmelig enhet som skulle spesialtrene sabotasjegrupper i de okkuperte landene. Det norske gruppen kom under Martin Linge, senere Linge-kompaniet.

Den ble uglesett av det norske militæret, fordi den var under britisk kommando. Men også fordi de ble opplært til ugentlemansaktige metoder, der målet helliget middelet og alt kunne tas i bruk.

Linge, som falt året etter, så med en gang at ski,- og fjellvante Rønneberg var som skapt for oppgaven.

Det var det, samt hans organisatoriske evner, som gjorde at Rønneberg ble satt til å lede gruppen.  

Filmavisaktig

Selve tungtvannsaksjonen er kjent stoff: De fem som ble droppet fra Linge-kompaniet. De fire fra Swallow, blant dem Claus Helberg, som ventet på Hardangervidda. Tyskernes tafatte sendrektighet, den femten dager lange flukten til Sverige.  

Boka dekker tiden fra 1940 til 45, med et lite sveip innom Rønnebergs barndom i et av de bedrestilte handelsfamiliene i Ålesund. Tonen er litt filmavis-aktig, som om den er skrevet i svart-hvitt, om staute fjellvante norske karer.

Men i disse avslørende biografiers tid, er det egentlig befriende å lese historien om en hedersmann, fra en tid da betegnelsen fremdeles ikke fremkalte en lattermild mistenksomhet.  

Og en hedersmann må han være, den senere NRK-legenden Joachim Rønneberg. Etter krigen har han vært mest opptatt av å hedre dem som ikke lyktes.

Spesielt, vil jeg tro, med tanke på de førti britiske elitesoldatene som døde i de norske fjellene under den første tafatte tungtvannsaksjonen. Igangsatt av briter som ikke hadde tiltro til uprofesjonelle nordmenn.  

De glemte heltene

Det er det som gjør mest inntrykk i denne boka. Myklebust skriver om ventingen, forberedelsene i den skotske fjellheimen, de mange forgjeves flyturene til den værharde norske fjellheimen. Ikke minst oppdraget Rønneberg fikk etter Vemork.

Sammen med Olav Arsæther og Birger Strømsheim, ble han sendt til Tafjordfjellene for å organisere sabotasjeaksjoner mot jernbanen, i tilfelle tyskerne ikke ville kapitulere og sende sine store tropper i sørover. Den del av fortellingen likner god norsk polarhistorie:

Et år i skjul i den værharde norske fjellheimen, forgjeves venting på forsyninger fra England, kulde, isolasjon, matmangel. Alt det avstedkom var en sprengt bro, som det tok fire dager å reparere for tyskerne.  

Slike aksjoner var det sikkert flest av under krigen, gjort av like heroiske menn som tungtvanns-sabotørene.

Det er dem Rønneberg har villet fremheve etter krigen. Og det er muligens det som er den egentlige krigens historie.