- I USA vet ikke folk hvem jeg er, tegneseriene mine er ikke engang publisert der. Derfor gjør jeg ikke ting som dette der hjemme, forteller Don Rosa til Dagbladet over en kopp kaffe.

Situasjonen er noe annerledes når den kjente og kjære Donald-tegneren nok en gang besøker Norge. Forrige gang han var her nådde køen rekordlangt utenfor bokhandelen Tronsmo i Oslo. Da han igjen satt der og signerte i går, møtte førstemann opp fem timer før hovedpersonen selv.

På de store tegneseriemessene i USA er det ifølge Don Rosa bare plass til serieskaperne som drar inn penger, da gjerne superheltrelaterte affærer fra Marvel eller DC.

- Men jeg får noen invitasjoner fra seriesamlere, som jeg gjerne har kjent siden jeg var tenåring. De gir meg kanskje et bord og et hotellrom, selv om jeg ikke trekker så mange folk der jeg tvinner tomler ved bordet mitt. Men arrangørene vet at jeg er en lidenskapelig tegneseriesamler, med en av landets største samlinger. De vet at jeg etter hvert beveger meg over til deres bås og kjøper noen dyre tegneserier, og får på den måten litt igjen for å invitere meg, smiler serieskaperen, som fylte 60 år tidligere i sommer.

Best alene

- Mange av dem som møter opp på signeringene dine her hjemme er godt voksne. Samtidig ser vi at Donald-bladet her til lands ikke gjør det like bra som før. Er Donald og co. i ferd med å miste grepet om ungdommen, tror du?

- Alt som innebærer lesing er på vei nedover. Det skjedde allerede på 60-tallet i USA, så det er jo egentlig utrolig at det har gått bra så lenge her til lands, sier Rosa.

Han vil ikke mene noe som helst om andres arbeider, heller ikke i forhold til en eventuell kvalitetsforskjell mellom gamle og nye Donald-historier. En ting er han imidlertid klar på: Han foretrekker serier laget av én person framfor samarbeidsprosjekter mellom flere.

- Jeg er en stor fan av tegneserier, og kan se forskjellen på gode og dårlige tegninger. I mine øyne er ikke tegningene mine spesielt gode, til tross for at de er underholdende er de også altfor overlessede. Men en ting jeg alltid har vært svært stolt av, er at jeg både skriver og tegner mine egne serier. Det er en av grunnene, kanskje hovedgrunnen, til at seriene mine merkelig nok er blitt så populære. Selv om de er så stygge.

- Det er vel nok av folk som vil være uenig med deg i akkurat det siste der. Hva ser du på som fordelene ved å jobbe alene?

- De største seriene som noen gang er laget kommer fra én hjerne. Carl Barks, Walt Kelley, Will Eisner, Hal Foster, listen er lang. Alle de har en spesiell kvalitet ved seg. Det er én visjon, og ingen mulighet for miskommunikasjon mellom den som skriver og den som tegner. Jeg liker veldig mange ting som er laget i samarbeid, for eksempel Asterix - veldig få ting er så bra som Asterix.

- Apropos det, i dag ble det klart at Uderzo ikke lenger orker å lage mer Asterix.

- Det er akkurat det jeg sa for fire år siden. Men Uderzo hadde ikke frustrasjonen med Disney-konsernet, han eier jo alt han har laget. Det gjorde ikke jeg. I tillegg til mitt stadig dårligere syn, er det en av grunnene til at jeg sluttet å lage tegneserier.

Tjener ikke mye

- Du sitter ikke igjen med noe når dine historier gis ut på nytt, altså?

- Jeg får ingen royalties. Det er for skremmende for Disney å skulle bevege seg i den retningen. Hadde de betalt meg royalties, ville det brått dukket opp 70-80 år med andre serieskapere som også ville bedt om det samme. Jeg har fått noen hint fra Disney om at de kanskje ville gjøre noe spesielt med meg, men jeg har vært klar på at det som gjelder for meg må gjelde for meg, sier Don Rosa, som raskt legger til at det ikke bare er nøden:

- Egmont, som gir ut samlingene i Norden, har et slags bonussystem der jeg får en sum om boka selger godt. Jeg har aldri hatt store problemer med Egmont. Mitt største problem har ligget i alle andre land utenfor Egmonts marked.

Don Rosa forteller at ettersom Disney eier seriene han lager, har andre forlag med Disney-lisens fritt kunnet publisere for eksempel «Hall of Fame»-bøkene. Dette er et samarbeidsprosjekt mellom Egmont og Don Rosa.

- De kan ta materialet, oversette det, og publisere hele greia uten vår tillatelse og utenom min kontroll, så lenge de betaler Disney. For noen år siden, da jeg så det skje, tok jeg grep. Ikke for å tjene penger, jeg har aldri ønsket mer penger fra dette systemet enn jeg trenger for å betale regningene mine. Det jeg gjorde, var å skaffe meg opphavsrett for mine egne bøker over hele Europa. Dermed kan ikke andre forlag bruke mitt navn når de gir ut bøkene, sier Don Rosa.

- Jeg kontakter dem ikke og sier at jeg skal ha penger for det, jeg bare får det stoppet. I stedet for Don Rosa-bøker i Frankrike, Hellas, Indonesia, Kina og andre steder jeg ikke engang vet om - jeg blir ikke fortalt om dette - har de anonyme utgivelser. De har rett og slett bare fjernet navnet mitt fra hele greia.

- Det sier mye om din kjærlighet til disse figurene at du lenge fortsatte å tegne historier om Donald og Skrue til tross for dette?

- Allerede på 80-tallet ga Disney beskjed til det vesle firmaet jeg jobbet for, som hadde enerett på Disney-tegneseriene i hele Nord-Amerika fordi ingen andre ville ha dem, at mine tegninger ikke skulle returneres til meg. Det var min eiendom, som frilansartist, men det hadde ikke noe å si. Jeg måtte slutte da, men fikk heldigvis seinere muligheten til å jobbe for Egmont, sier Don Rosa.

Hos det danske mediehuset fikk Don Rosa lov til å skape historier som raskt ble regnet som klassikere i en rekke europeiske land.

- Jeg skjønte at det ville fungere bedre her da jeg så entusiasmen blant den europeiske fansen. Jeg visste ikke at folk fortsatt leste Carl Barks. Ikke bare leste folk seriene, de anså dem som noen av verdens beste. Det var denne entusiasmen og takknemligheten som gjorde at jeg fortsatte i tjue år.

- Du vurderte aldri å lage dine helt egne figurer?

- Om jeg skulle skapt noe nå, ville det ikke vært noe jeg hadde vokst opp med. Og da ville jeg neppe brydd meg om det på samme måte. Min entusiasme ligger hos figurene Carl Barks tegnet, det fikk meg til å fortsette å tegne når alt annet tilsa at jeg skulle slutte. Det er denne entusiasmen jeg fortsatt føler på når jeg reiser som dette for å møte fansen, som merkelig nok møter opp for å møte en like stor fan av figurene som de selv er.

Liker ikke Mikke

- Du har alltid vært opptatt av at Onkel Skrue bare hører hjemme i en spesiell epoke - som mest av alt minner om femtitallet. Det var aldri aktuelt å gjøre ham mer moderne, slik andre Donald-tegnere gjerne gjør?

- Ville du likt å se Sherlock Holmes løpe rundt i dag? Det sier jeg gjerne til folk som argumenterer om at Donald og Skrue er universelle eventyrfigurer, som kan settes inn alle slags historier. Jeg liker at andre serietegnere kan gjøre dette - det er bra at ikke alle tenker likt. Men jeg ser disse figurene for meg i den samme æraen som i de historiene jeg leste da jeg var liten.

- Til slutt, hva synes du egentlig om Mikke Mus?

- Jeg bryr meg ikke om ham. I USA ble vi aldri eksponert for Floyd Gottfredssons versjon av Mikke, så selv min generasjon hadde glemt alt om Mikke som seriefigur. Men i Europa har dere jo et annet forhold til ham. Nå gir de ut Gottfredssons Mikke på engelsk i en samlebok, så den skal jeg nok kjøpe. Men hvordan kan du egentlig like Mikke? Han er jo en good guy!

- Det samme kan man neppe si om verken Donald eller Skrue.

- Siden Donald ble skapt i 1934, selv før Carl Barks gjorde ham til en faktisk figur, har jo Donald vært mer populær enn Mikke. En slik uberegnelig figur vil alltid være bedre likt enn en helt gjennomsnittlig, snill figur. En figur som har feil, og som i tilfellet Donald og Skrue, har like mange negative som positive sider, er mye morsommere å tegne, sier Don Rosa.

Og å lese om, vil nok mange av oss legge til.

I dag klokka 11.00 stillte Don Rosa opp til nettmøte her på Dagbladet.no. Les svarene under!