ALBUM: Da trompetist og komponist Nils Petter Molvær ga ut albumet «Khmer» i 1998, blandet han jazz, elektronisk pop og klubbmusikk på en nyskapende, modig og tidsriktig måte.

Platen låt følsomt og smart, og satte sitt preg på musikkutdanningsinstitusjoner og kaférom i lang tid etterpå.

De senere årene har det imidlertid kunne spores en viss fatigue i den elektronisk-rytmiske drivkraften i Molværs soloalbum.

Nye strenger

Derfor er det ekstra interessant å følge med når Molvær med sin nye plate «Baboon Moon» tar tydelige grep for å teste nytt terreng. Han har byttet ut sitt faste band, blant annet er tidligere Madrugada-trommis Erland Dahlen med, men særlig er skiftet av gitarist merkbart.

Eivind Aarsets stilsikre, stemningsfulle stil er erstattet med røffere strengelyder fra Stian Westerhus, kjent fra jazzmiljøets støy- og metalorienterte fløy.

Og for de av oss som fra tid til annen liker å motta en åndelig peelingbehandling i form av feedback og gitarbråk, står Westerhus stadig tydeligere frem som en ny gitarhelt.

Inspirert Molvær

På barske «Recoil» hører man tydelig hans innvirkning på platen, i form av et tungt, kvernende riff som lokker frem noe av det friskeste og mest inspirerte Molvær-spillet jeg har hørt på lenge.

Westerhus' viktigste bidrag til «Baboon Moon» er likevel ikke voldsomme eksesser, men varierte og stemningsskapende klangtema som står usedvanlig godt til Molværs poetiske, nesten hviskende spill.

Et høydepunkt som «Mercury Heart» viser trioens spenn og byr på toner noen vil gjenkjenne som Sigur Ros-aktige: Slepende rytmer, murrende gitarer og krispe panoramamelodier.

Selv om «Baboon Moon» kanskje ikke er epokegjørende, markerer den helt klart en ny og pirrende vending i Molværs katalog. Albumets omslag — et herlig bavianportrett av fotograf Per Maning — fungerer dessuten som et godt bilde på hvordan dette låter: grov, gråmelert og tettvokst pels rundt et uttrykksfullt ansikt, som vi vet skjuler hoggtenner og et omskiftelig temperament.